Ting blir veldig tydelig når jeg arbeider med innsatte i fengsel. Jeg holder et lærings og mestringskurs jeg selv har utviklet. Et slikt kurs holdes av en person som har vært igjennom temaene personlig. Nå har jeg ikke sittet noe særilg i fengsel, men jeg har nok så jeg kan forstå litt av det. Det er skjeldent at det fysiske fengsel er det verste for disse gutta. Det fengslet har en løslatelsesdato, det er verre med det fengsel rusmisbruket og de psykiske plagene setter dem fast i. Det har ingen dato man kan se frem til. Og det fengslet har jeg masse erfaringer fra og det er disse erfaringene jeg må dele når jeg underviser dem. En uke hvor vi intensivt går igjennom temaer om utfordringer i barne og ungdomsår, krenkelser, vold og overgrep, skyld og skam og veien tilbake til null. Det er tøffe tak, men selv den som har uttalt at han har sterk ADHD sitter i ro og lytter i 5 dager. Alle tegn på ADHD er som forduftet i disse beinharde dagene hvor ærligheten tvinger seg frem og som virkelig gir grobunn for behovet for å flykte i hyperaktivitet og annen forstyrrende aktivitet.
.
Denne gangen var det 9 innsatte som deltok. En var førstegangssoner, mens de andre hadde vært noen runder. Av de 9 så hadde 3 bolig resten sto uten. 2 hadde rusfrie partenere, de andre var single ( merk: ensomme) og ingen hadde jobb eller fast inntekt i form av uføre -eller alderspensjon. Jeg ble sterkt påminnet mitt eget utgangspunkt når jeg arbeidet for denne gruppa. I 1996 hadde jeg en liten uførepensjon, bolig på tvangssalg og var ensom. Samtidig så fikk jeg kjenne på at vi alle er vår egen lykkesmed når alt kommer til alt. Ingen kan bli rusfri for deg, ingen kan bryte med det kriminelle miljøet for deg og ingen kan gi deg mening i livet eller et oppbyggelig nettverk – alt må du stå for selv.
.
I snart 19 år har jeg vært i bevegelse og i dag fikk jeg nøkkelen til min egen Oslo-bolig. Et hjem. Et trygt hjem. Den eneste drømmen jeg kan huske å ha hatt. Den kom ikke rekende på en fjøl – Jan og jeg har jobbet for dette sammen i over 11 år. Bare det å ha et menneske å jobbe sammen med for mitt private liv er i seg selv veldig uvirkelig for meg å oppleve. Bare det å ha et annet menneske så langt innpå meg er noe jeg har måttet jobbe hardt for å klare. Min erfaring med mennesker har gjort at jeg opplever det tryggest når jeg kan leve som “isolert på en øde øy” også i det som skal defineres som nære relasjoner. Og det var noe jeg ble påminnet sterkt denne uka. Hvilken innsats som faktisk ligger i det å inkludere seg i fellesskapet man tilsynelatende er en del av. Selv egen barn. Dette er en vei de fleste av disse gutta også skal gå om de skal lykkes i sine uttalte ønsker for livet. Den veien er tornefull og smertsom til tider, men med utholdenhet så vil de lykkes. Jeg vet de vil lykkes.
.
Vanligvis så kjenner ikke jeg til hvorfor de som søker seg til gruppa vår sitter eller hvilken bakgrunn de har. Det kommer jo frem etterhvert, men hos noen sitter det langt inne å fortelle. ANTA kursene som holdes i Retretten eller kortkursene i fengsel gjør jo at kursdeltagerne åpner seg opp på en helt spesiel måte. Ved at vi som holder kursene deler vår bearbeidede historie – hvordan vår barne og ungdomstid var, hvordan alkohol og rusmisbruket utviklet seg og hvordan vi holdt det gående og til slutt hvor vi sto i livet når det snudde, bidrar til at frykten for å vise sin mest skamfulle side reduseres. Usminket får vi høre om deres smertefulle opplevelser og hvordan rusen og miljøet ble deres redning. I går ga en av kursdeltagerne meg sin personunderøskelse som er utført så retten kan avgjøre om han skal få en forvaringsdom eller vanlig soning. Når jeg hører hva han sitter for og hva han tenker og sier i gruppa så henger dette ikke sammen. Han har de vakreste tanker for sine medmennesker og gir det han har utfra den situasjonen han er i bare for å glede dem han er glad i. En annen som jeg har fulgt i flere år med jevne mellomrom brukte sin lille tilmålte tid han har utenfor cella til å lage kake til oss alle i kurset bare for å gjøre noe ekstra for oss. Og er det noe jeg vet om denne gutten så er det nok ingen som har gjort så veldig mye for å glede spesielt han opp igjennom tidene.
.
Jeg har mine utfordringer i dag også. Både privat og på jobb. Jeg har det jeg opplever som svindlere tett på kroppen som gjør meg veldig vondt. De værste og mest utspekulerte kriminelle er de som spekulerer i boligen min med myndighetens velsignelse (Les: meglere og boligkjøpsforsinkringselskap). Dette var jeg ikke forberdt på da jeg ble rusfri. Jeg hadde store forventninger til at de som levde et tilsynelatende lovlyding liv i rådgivende yrker ville hjelpe meg. Jeg var ikke forberedt på det var de som skulle ta meg hardest og som aktiviserte følelser jeg normalt hadde måtte ruset meg på for å handtere. Kursdeltagerene denne uken trodde også at alt av det som hadde gått galt for dem hadde gjort det fordi dem var uregjerlig som barn og narkomane som eldre. At deres offentlige hjelpeytere kanskje også kunne ha en finger med i spillet var aldri en tanke de hadde hatt. Et traumatisert menneske utsettes ofte for hendelser som kan utløse traumereaksjoner som igjen leder til nye rusepisoder. De mest utsatte er de som er avhengige av hjelp fra ulike system. Derfor er det svært viktig å få god innsikt i sin egen historie slik at man kan forstå dynamikken i både traumerreaksjoner og rusmisbruk ( les: selvmedisinering). Jeg ber nå om at myndighetene våre kan sikre Retrettens arbeid slik at vi kan få være der når frøene vi har sånn begynner å spire. Det er da det er viktig at de har tillitspersoner de kan lene seg til når alle de uventende livsslagene treffer dem. I tillegg ber jeg om at myndighetene går igjennom den lovgivningen som bidrar til å skade oss svakeste…