Ingenting kan vel gjøre mer vondt enn sannheten…

prayer (kopia)

Tankevekkende samtale i dag: Tenk om jeg kunne ha møtt Retretten for 25 år siden da kunne jeg kanskje ha fått hjelp på en institusjon, nå føler jeg det er for sent. Jeg har vært på så mange forskjellige – frem og tilbake i over 30 år. Jeg har ikke trua lenger. Orker ikke tanke på å kaste bort mer tid på sånne som liksom skal hjælpe meg…

Historiene han fortalte kan man  lett  tenke at er noe overdrevet, men samtidig så vet jeg at kjernen i dem er sanne. Det er en del ”utroe” tjenere i barne -og ungdomstiltak, det samme i rus og psykiatrifeltet. Vi alle som har vært barn og unge i risikogruppen og ikke minst vi som har vært avhengige av ulike hjelpetiltak pga rus og psykiske problemer har opplevd det. Oppsto det noen problemer så var vi lette ofre og ble syndebukker. Gikk noe galt på skolen eller på institusjoner ble noen av oss lett pekt ut som den som skulle ta støyten. De av oss som var så heldige at vi kom inn på tiltak med kule aktiviteter fikk mye gøy så lenge vår innvilgede tid var der, men vi var ribba for alt den dagen kommunens bevilgninger var oppbrukt.

Jeg kan jo ikke gjøre så fryktelig mye for dem som kommer til meg i utgangspunktet. Etter at han fortalt meg mangt og meget om sine erfaringer med alt fra lavterskeltiltak, likemannstilbud og terapeutiske og medisinske behandlingstilbud, følte at jeg kunne gjøre enda mindre enn noen gang. Siden jeg nå jobber med flere som er på vei ut av fengsel og skal møte på det jeg ble presentert i dag, ble jeg rett og slett satt helt ut. Ikke minst når han snakket om tilbud han ble gitt i regi av kriminalomsorgen.

Nå kan jeg selvfølgelig velge å tro at han overdriver og har nok misforstått. Tillegge han at han nok ikke har vært motivert for endring og at han manipulerer meg for å få sympati. Ja det er nok mye jeg kan gjøre for å slippe å forholde meg til historien hans. Men som sagt så kjenner jeg til en del av det han forteller. Han er ikke den første jeg hører som forsøker å sette ord på det han har opplevd. Hvem med makt og myndighet som vil lytte til det som blir sagt vet jeg ikke. Jeg tror det er nokså vanlig at når vi mennesker står overfor noe som gir oss en følelse av maktesløshet så velger vi å stikke hode i sanden og håpe på at noen andre kan ta tak.

I morgen er det i alle fall en ting jeg ikke skal – jeg skal ikke stikke hode i sanden. Jeg skal ha 2 refleksjonssamtaler med innsatte som deltok på ANTAkurs  som jeg holdt sist uke. En som er på vei ut av fengsel,  en annen med en lang dom han nettopp har fått. Begge har noen utfordringer de trenger å snakke ut om og det jeg først og fremst kan tilby er tiden min slik at de kan få ventilere og forhåpentligvis finne sin vei mot sitt mål. Jeg skal være helt ærlig på hva jeg kan bistå med slik at de slipper å ha urealistiske forventninger. Noe som han jeg snakket med i dag var veldig tydelig på. De største svika han hadde opplevd var av de som lurte han til å tro at de skulle hjelpe han ut av rus og det kriminelle miljøet han var en del av.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: