Selvom det er høyt tempo nå så må jeg si det er deilig å være tilbake for fult.Jeg har savnet livet mitt, men jeg må innrømme at det jeg er mest glad for om dagen er at jeg får være mye i Stiftelsen Retretten. Både Retretten og Oslo fengsel. Det har vært et stort savn kjenner jeg. Til uka skal jeg til Ila fengsel også. Hilse på 5 forvaringsdømte jeg har fulgt opp i mange år. Fine, fine gutter som har ødelagt så mye for andre og seg selv pga. rus – eget og andres misbruk.
.
I dag fikk jeg meldig om at en svært ung gutt igjen har havnet bak lås og slå. Denne gangen blir det for meget lang tid. Skjønne gutten, men denne gangen satte han slaget som vil frarøve han den tiden vi kan kalle ungdom og ung voksen. Første gang jeg snakket med han for noen år siden hadde han akkurat fylt 15 år og var gammel nok til å bli satt i fengsel. Alt av tiltak var forsøkt for han, men uten at det ble noen endring. Han gikk raskt inn i soningsmodus og bare et par år etter første soning sa han til meg at han aldri – ALDERI- ville inn i en institusjon igjen, kun fengsel. Og jeg har sett han med jevne mellomrom og som sagt så vil han bli værende i sitt eneste og trygge hjem i mange, mange år nå. Til uka vil jeg ta en prat med han, i dag rakk jeg han ikke.
.
.
Selvom det til tider er er tøffe og tunge skjebner jeg får høre om så kjenner jeg en vanvittig glede ved å gjøre jobben min. Jeg får ofte se fruktene av at vi i Retretten aldri gir opp noen. Jeg skulle bare ønske jeg kunne ha hatt litt flere samarbeidspartnere – spesielt rike som kunne ha bistått med det flere av de jeg jobber for trenger. Det store og tunge byråkratiet i det offentlige tar ofte livet av det lille som har begynt å spire hos dem som går på kurs hos oss. Men jeg får fortsette slik jeg har jobbet i mange år og hvordan fremtiden vil bli vet jeg jo ikke. Jeg velger å tro at vi skal få gode samarbeidspartenere på sikt. I dag hadde jeg et møte jeg har ventet på siden 2007 – og dette kan bli en begynnelse…