Jeg forsto ikke konsekvensene

.

Tenker tilbake på hvordan det hele startet. Altså hvordan Retretten så dagens lys. En søndag våren 2001 hvor jeg nettopp hadde gjennomført en retreat hos nonnene på Nesøya ringte telefonen. Det var fra en betjent i Oslo fengsel. Denne betjenten var den første jeg støtte på da jeg hadde forsamtale før innleggelsen på Trasoppklinikken november 1996. Han hadde sagt til Petter: Den dama gir jeg maks 14 dager…Så er det han av alle som ringer  meg  tidlig vår 2001 og jeg er fremdeles rusfri. Du jeg har hørt om dissa nåla dine – jeg har en kar på avdelinga min som er så full av angst at han klikker snart. Vi få’ke hjælpa’n!  Fengselsbetjent og tidligere bokser, Johnny Romsaas, med bred Oslo-dialekt og mye erfaring på hva rusmisbruk gjør med kropp og sinn, ber meg komme til Oslo fengsel. Petter gikk med meg og den innsatte var virkelig syk. Jeg satte NADA sitt akupunkturprogram og etter 15 minutter var han helt rolig. Siden den gang har jeg vært fast hver uke i Oslo fengsel.

.

På samme tid hadde jeg også fått noen erfaringer med at pårørende, alkoholiker og narkomane hadde god effekt av akupunkturen. Jeg hadde vært i praksis i klassisk akupunktur siden 1999 og de fleste som kom til meg hadde en pårørendebakgrunn. Jeg  ga deres aktive misbrukere som ønsket det NADA akupunktur. Ett år etter fengselsopplevelsen brøt jeg en avgjørelse jeg tok i 1997 da jeg begynte utdanningen min: Aldri jobbe med rusproblematikk.

.

.

Jeg tenkte at Petter  ikke kunne være Petter for så mange flere enn meg. Siden jeg var et menneske som skulle reise seg etter mange år rusmisbruk, trengte jeg noen jeg kunne stole på og som kunne lytte til meg når jeg hadde det vanskelig i min nye hverdag som totalavholdene. Den sikreste måten å leve på om jeg skulle forebygge tilbakefall til det helvete rusmiddelmisbruk utløser. I praksisen min hørte jeg at jeg ikke var alene med å ha silke behov, og derfor tenkte jeg at om jeg laget noe som kunne samle flere som ønsket å hjelpe folk ut av misbruket, så kunne vi sammen være en Petter for flere. Og sånn ble det- enkelt sagt.

.

.

I dag 13 år senere sitter jeg og forbereder et gjensvar til medarbeidersamtalen jeg hadde før ferien. Altså blir jeg sett på som en leder og jeg må gjøre den jobben mine medarbeidere forventer av en lede. Det er mitt ansvar å gjøre arbeidshverdagen deres så trygg som mulig, fjerne alt som skaper følelsen av at de mislykkes, med andre ord gi rammer som bidrar til et godt arbeidsmiljø. I tillegg skal jeg skaffe midler så de kan få sin lønn, ha et lokale å arbeide ut fra og skaffe de verktøyene de trenger for å utføre den jobben de skal gjøre. Sist, men ikke minst skal jeg tilføre dem – eller legge til rette så de kan få økt kunnskap. Alt dette var ikke med i tankene mine da jeg så for meg hvordan Retretten skulle bli. Jeg så for meg at jeg sammen med noen andre skulle gi akupunktur og dele ulike erfaringer med de som tok sine første usikre skritt mot en rusfri og ukjent hverdag. Jeg så ikke for meg at jeg skulle være en leder for 10 ansatte, to avdelinger og flere frivillige.

.

I 2014 gjennomførte Yvonne Fosser og Susanne Lunde en medarbeiderundersøkelse hos oss. Vi skulle finne ut hvordan vi kunne arbeide smartere med tanke på økning av besøkende og henvendelser, samtidig som vi må leve med en voldsom usikkerhet når det gjelder finansiering. I Medarbeidersamtalen i år skulle jeg høre litt om hvordan de har det på jobb, men  hadde også som mål å se om tilbakemeldingene på undersøkelsen fra i fjor var  blitt fulgt opp. En ting jeg har tenkt litt på i dag er en direkte tilbakemelding til meg og jeg  vet ikke   hvem eller hvor mange av mine medarbeidere som har svart følgende i brukerundersøkelsen: ”De gode ideene og mulighetene kan bearbeides og sorteres mer før de blir lansert som arbeidsoppgaver”.  En ting er jeg iallfall veldig glad for og det er at jeg ikke hadde kunnskap nok til å  tenkte slik våren 2002…