Etter mørket kommer lyset…

foto: Rita Nilsen Solnedgang i tåke

foto: Rita Nilsen
Solnedgang i tåke

Det kan være litt tøft å jobbe 29 dager uten stopp. Iallfall har denne perioden vært en følelsesmessige berg og dalbane for meg. Mye har handlet om at jeg har flydd mellom storting og bystyret og bedt på mine knær om å få penger til å arbeide for mennesker som ber på sine knær for sitt liv.

Jeg tenker på hvilken blikk jeg får når jeg snakker med dem som oppsøker meg– eller kommer til kurs hvor jeg underviser. Mennesker som aldri har fått en sjanse her i livet ser på meg med slitene øyne som viser en bunnløs sorg og håpløshet. De våger knapt nok å se på meg når de stiller meg et spørsmål. Jeg vet hva det kommer av – jeg har vært der selv. Jeg kjenner smerten av overgrep og krenkelsene de aldri har delt med noen. Mange av disse mennesker er helt prisgitt andre som ikke har noen annen relasjon til dem enn at de kommer og går fra jobb. Jobb de er betalt for å gjøre. Som oftest i et prosjekt med en begrenset tid – for så å forlate den hjelpetrengende som kanskje ikke har opplevd annet enn å bli forlatt fra de så dagens lys.

Mine medarbeidere og jeg begynner å få mye erfaring med å hjelpe de hjelpetrengende alkohol -og rusmiddelmisbrukere som ønsker seg ut av rushelvete. Vi vet hvor vårt arbeidet starter og slutter. Og vi gjør det vi kan for å hjelpe våre likepersoner som kommer etter oss. En hjelp som leder til mest mulig selvstendighet. Samtidig som vi 15 ansatte og 20 frivillige arbeider med dette så hører jeg på min vei i rusfeltet – som jeg har hørt i mange 10-år: Vi må ha ettervern – vi mangler ettervern… Hvor mange som har benyttet Retretten som en støttespiller på vei til det livet de ønsker seg vet jeg ikke helt, men det er mange i løpet av disse 13 årene vi har holdt på.

Jeg har fremdeles til gode å få en definisjon av hva det manglende ettervernet skal bestå av – hva de med høye røster legger i begrepet ETTERVERN. Ettervern etter hva? Vet vi egentlig hva vi behandler når vi snakker om RUSBEHANDLING? Rusmidlene er jo ute av kroppen den dagen vi inntar rusinstitusjonen en utrednings – og henvisningsinstans har gitt oss, hva er det da vi behandles for? I alt fra 3 måneder til flere år i en institusjon.

Bør vi ikke snart se nærmere på hvordan vi arbeider når vi sier at det er behandling eller omsorg vi holder på med? Behandling skal gi bedring og lindring, omsorg skal trygge. I mange av dem jeg møter på i mitt daglige arbeid finner jeg ikke spor av dette. De sliter med både fysisk, psykisk, mental og sosial smerte. Det er ingenting i deres liv som kan gi dem lindring eller trygghet. De som kommer til Retretten er levende mennesker med de samme følelser som alle andre – de lever sine liv 24 timer i døgnet og de ber om en hjelpende hånd. For oss i Retretten  er det viktig å huske på at selv om vi er ute av deres liv når vi snur dem ryggen, så står de igjen med konsekvensene av det vi gir dem. Det at vi i Retretten også igjennom våre arbeidsoppgaver forteller dem om at vi også henger i en tynn tråd hvert år, gjør jo ikke saken bedre for mange av dem. Kan de stole på oss – vil vi være der for dem når de trenger noen som mest?

Akkurat nå så føler jeg at hode mitt er litt tåkelagt av alle inntrykkene har fått den siste tiden. Godt jeg vet at det finnes både en soloppganger og solnedganger bak denne tåka. Jeg må stole på at vi i Retretten får leve i mange ganger 13 år til.