I’m a survivor – jeg lever…

I går fikk jeg muligheten til å se på nært hold hva krig gjør. Over 40 år etter at den var over. Et flott bygg i vakre omgivelser. Et sykehus for krigsveteraner. I amerikansk målestokk for sykehus er det et lite bygg, men for meg fra Norge er det stort. Der inne var det kvinner og menn som må behandles for krigsskader. Mange av dem var engang unge mennesker som ble sendt ut for å sloss mot kommunismen. De ble sendt ut da de sto på terskelen til å skape et liv de ønsket seg. Drømmene og håpet til mange av de unge ble revet i stykker og ble aldri lappet sammen igjen.

 

Det første som møter meg da jeg går inn døren er en eldre mann med et kraftig stålgrått hår i hestehale og et tomt blikk. Han sitter i en rullestol han får fremover ved å bruke bena. Venstre hånd styrer  hjulet, den andre ligger død i fanget hans. Sykehusskjorten hans er kneppet feil og jeg kan se magen hans. Det er tydelig at han har vært tykkere en gang for huden hang som laser og dekket bukselinningen. Av alder, slik jeg kunne bedømme det, kunne han vært i 20 årene da amerikanerene trakk seg ut Vietnamkrigen. Jeg lurer på hvordan hans liv har vært fra 1973 og frem til dagen i dag…

I resepsjonen var det mange som ventet på å bli veiledet. Noen så friske og raske ut, andre hadde ryggsekker eller gåstoler som var fylt opp eller fraktet en oksygentak. Noen gikk på krykker, satt i rullestol eller lå i en seng. Det var fryktelig travelt der inne og en ting hadde vi alle felles – vi var der på grunn av egne erfaringer med krig eller som pårørende.

Da jeg fikk vite at jeg skulle til et sykehus forkrigsveteran så tenkte jeg at de fleste jeg ville møte var eldre mennesker. Noen fra 2 verdenskrig, men flest fra  Vietnamkrigen. Primært menn. Sånn var det ikke. Det var både kvinner og menn – unge og eldre. Selvfølgelig flest eldre og menn. Det jeg ikke tenkte på var at det nå også vender tilbake mennesker som har overlevd ulik type krigsangrep i Afghanistan, Irak og andre steder i verden hvor det amerikanske militæret deltar.

En ung kvinne kommer gråtene ut av et rom. En eldre kvinne som ser ut som hennes mor snakker med en ansatt. Av kroppsbygging og gange så kan det se ut som den gråtene kvinnen har vært en militær. Hun babler i vei, hulker og hikster. Den andre kvinnen tar tak i underarmen hennes og forsøker å få henne til å sette seg. Hun vrir seg ut av grepet og snur ryggen til så ingen skal se at hun gråter og har det vondt. Jeg ser for meg hvordan hun en gang var, utfra hva jeg tror om henne. På grunn av lite ressurser velger hun en militær utdannelse som en slags plan for sitt liv og uten tanke for at hun kunne bli utkalt til krigsoppdrag. Så kom dagen hun måtte reise ut i feltet for å gjøre en jobb for landet sitt og verden. Hun trodde hun kunne bidra med noe som kunne ha en betydning for mange. Nå sitter hun her – knust på innsiden…

Disse menneskene blir betegnet som survivors – overlevere. Det fryktelig å se hvilken pris de må betale for en jobb de ble beordret til å utføre. Spesielt alle de unge som ble beordret ut i Vietnamkrigen i sin førstegngstjeneste og kom skadet for livet tilbake. En ting er plagene de har av det synlige:  manglede lemmer, nedsatt hørsel og syn – men jeg har jo en viss peiling på den mindre synlige smerten disse har. Traumereaksjonene og hva dem kan lede til. Jeg så at det var flere av dem på sykehuset som hadde hatt – har problemer med alkohol og rusmiddelmisbruk. Eller var medisinert så tungt at de kunne holde ut smerter…

Dette tar jeg med meg inn i det nye året. Det er en litt tøff tid akkurat nå samtidig så ble møte med dette sykehuset fint. Jeg ble påminnet hva som er viktig – hva jeg skal holde fokus på. Livet og hverdagen fikk et nytt perspektiv etter denne dagen. Mest av alt så er  jeg vanvittig takknemlig for  at jeg er en Survivior of alcohol and drug  – en som har overlevd misbruket av alkohol og narkotika ( og veldig mye annet). Og at jeg i dag makter hverdagen min uten å måtte søke til stimuli, eller må medisineres på en slik måte , at alt som kan gi livet glede blir drept…