I går var jeg igjen på sykehuset for krigsveteraner, VA Hospital. Vi var på noe tilsvarende som lærings og mestringssenter vi har på sykehus i Norge.
For en traumatisert soldat trengs det god og tydelig veiledning på hvordan sykehuset og deres tjenseter er. Det var 4 menn der. Jeg var den eneste pårørende. Litt før vi skulle begynne kom en svært ung gutt inn med et blikk jeg kun har sett hos traumatiserte rusmiddelavhengige og pårørende. Spesielt hos unge pårørende og i restrektive fengselsavdelinger møter jeg slike mørke og angstfulle blikk.
På vei inn til undervisningsrommet hang det en plakat som som minnet meg på hvor vanskelig det er å be om hjelp når du virkelig trenger det. En annen ting jeg ble påminnet er at det ikke bare ute i krigsherjede omeråder i ulike land man blir traumatisert – mange av oss har levd og lever liv hvor instinktene våre settes i overlevelsesmodus hver dag – hele tiden.
Den unge gutten ble først stiv av skrekk, snudde seg og forlot oss. Jeg tenkte: Bedre lykke ved neste forsøk…