Dette har vært en merkelig uke. Gift i USA den ene dagen, hjem til Norge og så 5 dager med et rått program. Noe av tiden har gått med til styremøte både i Actis og Retretten. Et nødvendig og viktig arbeid. I tillegg ordnet mine gode medarbeidere til en liten markering av ekteskapsinngåelsen min, pluss at en besøkende i Retretten kom med verdens vakreste gave til Jan og meg.
Det har også vært mange telefoner fra innsatte og innlagte som har varmet og fortvilet. Jeg har vært med i forberedelser til ansvarsmøter og et lite oppdateringsmøte vedrørende en innlagt jeg har fulgt en stund. Men det som har fått mest plass er foredrag og kunnskapsheving.
Uka startet med 3 dagers konferanse, men fordi jeg hadde andre oppgaver så ble det litt frem og tilbake der. Jeg fikk med meg fine innspill fra både statsminister, helsepolitikere, brukermedvirkere, og fagfolk fra rus og psykiatrifeltet. Det som gjorde mest inntrykk var forskningen på flykninger (1) og barn født med abstinenser (2).
- Flyktningers bruk av rusmidler: selvmedisinering for prosttraumatiske plager?
v/ professor Sverre Varvin, Høgskolen i Oslo og Akershus
2. Barn og unge av mødre med rusproblemer. Hvordan går det med dem? Resultater fra 20 år med oppfølging, v/ forskningsleder Kari Slinning, Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helse Sør Øst RF
Med tanke på den jobben jeg har gjort i fengsel over år og møte med barn av krigsflyktninger der inne, fikk jeg en enda større forståelse for hvor viktig det er å vite hva man gjør når man arbeider med flyktninger. De var ikke bare traumatisert pga krig, men også av det å leve i usikkerhet over tid. Prof. Sverre Vardin kom tilbake til dette god kunnskap flere ganger i foredraget sitt. Han refererte bl.a til en studie som viste hvor viktig det var å komme raskt i gang med bearbeidingsarbeidet. Studien viste at de som fikk en slik mulighet innen tre mnd. ville klare seg bra. Jeg tenker på alle dem som sitter årevis på flyktningsmottak i en konstant frykt for både hva de kan utsettes for der på daglig basis og hvilket svar de får på søknaden sin.
Så var det studien over barn og unge mødre med rusproblemer. Flott å få en så god innføring av en studie hvor de har fulgt barna fra fødsel og inntil 22 år. De fant forskjeller på barn født med abstinenser. Selv hos de barna som ble tatt ut av hjem hvor det var aktiv misbruk innen 3 uker og plassert i stabile fosterhjem. Disse hadde flere utfordringer enn kontrollgruppen. Kontrollgruppen var barn som ble født av mødre hvor det ikke var kjent rusmisbruk og som vokste opp i trygge omgivelser. De største utfordringene gikk på den kognitiv funksjon og psyken. Funnene viser hvor viktig det er at disse barna – barn i risikogruppen – må få god oppfølging langt utover det de får i dag. Som er inntil skolestart. Dette temaet er noe jeg har forsøkt å sette meg godt inn i siden jeg arbeider med voksne rusmisbrukere som er født med abstinenser som har mange flere utfordringer når de skal bli rusfrie.
I tillegg til foredrag innen rus og psykiatri har jeg også fått med meg et foredrag av Hans Fredrik Dahl om Quislings nettverk. Utrolig spennende og veldig overførbart til mitt felt. Dahl fortalte at det var nettverket til Quisling som var årsaken til at han fikk den posisjonen han hadde og kunne utføre hva han gjorde. Først og fremst hadde han en familie som alltid hadde vært ukritisk støttende til alt han foretok seg. Så var det alle de som ønsket seg en raskt politisk posisjon og makt . Disse personene satte seg aldri godt inn i de fakta Quisling kom med og støttet han blindt i ett og alt. Som kjent så trenger man bare støtte fra ett menneske for å opprettholde levesettet sitt – funksjonelt eller dysfunksjonelt, og det er skummelt når handlinger og meninger som påvirker mange ikke er godt forankret i faglig kunnskap.
Etter dette ble det foredrag for årets kull av politistudenter i Oslo. Før jeg skulle i ilden sammen med Daniel holdt Henrik Syse et foredrag om etikk og verdier. Det jeg bet meg merke i var hans påminning at studentene ikke bare var seg selv på jobb, men at de var representanter for dem som hadde fått i mandat i å gjøre byen og stedets innbyggere trygge. Han oppfordret dem til aldri å stoppe opp, men tilegne seg kunnskap og være nysgjerrig på årsak og virkning.
Innimellom alt dette så var det noen møter vedr. vår økonomi og hva vi nå trenger av ressurser inn i Retretten. Det begynner å bli stort hos oss og med over 15000 besøk i Oslo, 2500 i Årnes og 4500 i ulike fengslerså vi må styrkes. Siste møte i dag traff jeg noen som hadde fulgt med serien ” Petter Uteligger”. De kjenner ikke til rusfeltet, men synes det hadde vært lærerikt å følge tv-serien. Flere av dem sa de var så glade for at de som bodde på gata tok så godt vare på hverandre, og at det var så mange som kjøpte =Oslo og ga tiggerne så mye penger slik at de ikke trengte å være så kriminelle. De hadde trodd at det var så mye tøffere og verre å bo ute enn hva de nå visste. Phu! Det var det med fakta og kunnskap – en tv-serie er akkurat hva det er: en tv-serie…
De skulle ha snakket med den stakkars sjelen vi hadde i Retretten i ettermiddag som vi forsøkte å skaffe hjelp til. Så redd, så redd og som ikke visste hvor skulle gjøre av seg og som ingen i hjelpeapparatet kunne gjøre noe for. Det var ingen som hadde en sofa eller kunne veilede og gi mat – det var ingen der og alt av eiendeler var i en bitte liten bag. JEg tenker: hvorfor er hjelpen som tilbys så langt unna de behovene som er? Hva gjør vi med alle studiene og forskningen som finnes? Hva gjør de kunnskapsrike når studieperioden er over?