Sitter i flyet over til New jersey, Sk 0907. Lytter til The Endellion String Quartet, Thea King and the New Zealand Symphony Orchestra. Ved siden av meg ligger boka til Svetlana Aleksijevitsj, Krigen har intet kvinnelig ansikt. Forfatteren som fikk årets Nobelpris i litteratur. Jeg har akkurat lest ferdigStian Nissen Biong studie om selvmord. ”mellom døden som befrielse og drømmen om et liv”.
Jeg oppdaget nettopp at jeg er på nett. Her oppe i lufta over Grønland i et SASfly er jeg på Facebook. Uff! Nå fikk jeg nemlig veldig lyst å skrive litt og er det noe som kan virke forstyrrende på skrivingen er det nettilgang. I alle fall for meg. Det er litt over tre timer igjen av flyturen og jeg skal ikke la meg distrahere nå av internett. Jeg kobler meg av.
Jeg har rukket å spise, drukket kaffe og sett en film av Meryl Streep, Ricki and the Flash etter at jeg hadde lest ferdig studien. Så tenkte jeg at jeg skulle lese litt i boka til Svetlana. En halv side og så fikk jeg et sterkt behov for å skrive litt. Jeg vet ikke helt om hva, men det blir noe som er knyttet opp til min daglig jobb, Biong sin studie og mitt eget liv. Ble også ferdig med siste boka til Linn Ullmann, De urolige, denne uka så det har blitt mye sorg og smerte og fordøye på en kost stund. Både på jobb og i fritiden.
Da jeg så filmen til Streep begynte jeg å gråte. Det var noe der som minnet meg om meg selv og som trigga sårbarheten i meg samtidig som den fyra oppunder smerten jeg fornemmet da jeg leste boka til Linn og studien til Stian. Han skriver om en fysisk, psykisk, sosial og åndelig smerte hos de som oppsøker døden. ”Selvmordskandidater”. Disse menneskene har på en eller annen måte hatt problemer med relasjoner og tilknytting. Noen hadde aldri følt seg elsket og handlingene deres viste at de heller ikke elsket seg selv.
Kvinnen Ricki er en mislykket musiker med en stor skyldfølelse overfor sine barn som hun forlot på grunn av drømmen sin. Nå jobbet hun i en butikk på dagtid og spiller på ei bule på kvelden. Det hadde kun blitt en plateutgivelse i hennes ungdom. Hun ser på seg selv som en aldrende kvinne som det ikke ble noe av og holder den ene som elsker henne på avstand. Men han ser henne og hun fikk det hun hadde behov for. Mannen som så henne solgte det mest betydningsfulle han eide for at hun skulle få reise til sin sønns bryllup. Det å bli sett er nok ikke det området jeg har mest erfaring på livet, og det virket ikke som Linn heller var bortskjemt med.
Det ble mer sorg og død i boka til Svetlana. Det er kvinner i krig hun skriver om. Hun forteller om kvinner som vokste opp med krig i alle kanaler: det hadde vært krig, de var i krig og de forberede seg på nye kriger. Døden er som kjent sentral i krig. Hun skriver at de under krigen til og med lærte å elske døden på skolen. De skulle med andre ord være forbered.
Stian Biong skriver om hva som kan være en av årsakene til at et menneske søker døden ”mangelfull ivaretakelse av grunnleggende behov og omsorgssvikt på viktige tidspunkt i sin utvikling”. Krigen tillater ikke at vi ser menneskenes behov og det er mange former for kriger. Mye av det Stian skriver om er kjent for meg. Han skriver at rusen er en trøster. Slik har jeg ikke sett det før, men sånn er det. Den har trøstet meg og mange millioner med meg. En gang var rusen det eneste jeg hadde.
Studien ”mellom døden som befrielse og drømmen om et liv” er på 40 sider inklusiv alle henvisningene. Altså ikke en murstein , den er dessuten skrevet med et forståelig språk. Den er på norsk og lett forståelig for de som er interessert. På slutten skriver han ” når mennesket viser protest mot tapsopplevelser, har de fortsatt håp om at det finnes løsninger. Det kan synes å være farligere når protesten avtar og håpløsheten overtar”. Er det noe jeg er veldig glad for så er det det arbeidet som gjøres i Retretten. Vi nekter å gi opp. Det ligger mange tap i historien til oss som begynte å ruse oss tidlig. Det ligger tap i andres historie også selvfølgelig, men vi eks-misbrukere handler som om vi har mye å leve for – uansett alder. Om vi er i 20-årene eller passert de 75 første leveårene. Vi nekter å akseptere at det bare en eller annen bedøvende medisin, et narkotisk stoff eller alkohol som kan hjelpe å lindre den indre smerten vi har hatt og til tider har.
Jeg har vært i mange kriger før – den siste og pågående er kampen om at alkoholikere og narkomane skal få den hjelp de trenger for å få det livet de drømmer om. Eller om å få drømmen tilbake, for det er ganske mange hvor drømmen gått tapt i en rus som har vært opprettholdt av mennesker som sier de vil hjelpe.