Sitter og skriver rapporter for Retretten. I pausene tenker jeg igjennom både det arbeide som legges ned igjennom hele året, de menneskene vi møter og hvordan mine siste 20 år har vært.
Telefonen har ringt jevnt og trutt disse dagene. Noen skulle ønske at Retrettens tilbud var flere steder i landet. De har fått akupunktur i fengsel, institusjon eller av en venn. Når de sliter på daglig basis er det ikke et sted de bare oppsøke når det smerter som mest. Ensomheten gjennomsyrer alt. Ikke at de sier det direkte, men det ligger i mellom linjene. Jeg husker hvordan jeg selv hadde det, den gang jeg manglet ordene på det som fylte mange av døgnets timer.
Det er mye kunnskap ute i feltet – både erfaringer og fagkunnskap – om hva som kan gi en skjevutvikling og konsekvensene. Er du alkoholiker så skal du dit, driver du med illegale stoffer da er det egne steder for det og misbrukere av reseptbelagte medikamenter med ruspotensiale så blir det vanskeligere, er tilbud som synliggjør fagfeltets kunnskap.
Gråten som treffer trommehinnen forteller meg hva som kommer når stemmen får slippe til. Han bare lyver og lyver – jeg orker ikke mer – men jeg klarer ikke å bryte med han. I 9 år har det vært sånn. Jeg har vært overalt for å få hjelp.
Så tilbake til meg. I snart 20 år har jeg jobbet med å forstå meg. Forstå det å leve med alt et liv har å by på. Hva en hverdag kan inneholde av utfordringer, sorger og gleder. Som er selve livet. Det er en stor opplevelse å lykkes når utfordringene løses, en stor sorg å måtte forlate noe jeg har trodd på og en ubeskrivelig glede av å få være følelsesmessig tilstedet i alt som skjer.
Til de som har ringt meg dem 2 siste døgnene: Det gjør meg vondt at jeg ikke kan gi et quickfix-råd til deg som sliter på grunn av eget eller andres misbruk