Jeg vet at du kan endre din skjebne…

I går snakket jeg med ei som virkelig har fått kjørt seg. Samtalen fikk meg til å tenke på ei ung voksen jeg snakket med for noe år siden. En av de såreste historien jeg noen gang har hørt.

Så sykliggjort på bakgrunn av helt normale reaksjoner. Så tidlig medisinert fordi ingen – og jeg mener INGEN – kobla foreldrenes skillsmisse som skjedde akkurat i skoleoppstarten i 1 klasse til attferden hun hadde. Ikke nok med det, men hun måtte flytte før hun skulle opp i 2 klasse.

Begge foreldrene fikk seg hver sin nye partner og barn.  Hun ble outsideren i begge de nye familiene.

Ingen så til de behovene hun hadde og etterhver ble alkohol og narkotika kobla på pillene hun fikk av legen.

Etter dette har det blitt en runddans med institusjon og psykiatrisk sykehus, hybler og forsterka bolig, men ingen har tatt seg tid til å lytte til henne. Alle hadde signalisert: snakk og bli ferdig  –  jeg har et viktig  møte jeg måtte rekke…

Hun ville så veldig gjerne bli rus- og pillefri. Hun vil så gjerne føle at livet var for henne også.

I dag har hun livet hun drømte om – et liv med et klart hode hvor hun forstår hva som blir sagt og ikke bare ser at noen snakker. Hun jobber og har et barn som bor med henne og barnets far.Men det har ikke kommet uten mange kamper – både med seg selv og resept- og diagnoseelskere

Det var derfor godt da jeg hadde samtalen i går kveld og kunne si: Jeg vet at du kan endre din skjebne…