Bolig, bo og meglere

 finn
«Den mette avviser honning – for den sultne blir alt bittersøtt…» Sånn har det vært på mange omeråder i livet mitt. Jeg vært tvunget til  velge kjapt og det har gitt meg mange bittersøte erfaringer. Også ved valg av bolig og flyttinger. Ting har ikke vært helt optimalt, men så nært opptil det Jan og jeg har hatt behov for og vi har kjøpt bolig og flyttet. Nå er det fare for litt sånn i heim her igjen for tiden. Vi flytta jo inn til Oslo i et barnvennlig omeråde i november i fjor. Enebolig i rekke med utleiemulighet, lyst og fint med nydelig utsigt, vaskerom i kjeller, stue og kjøkken i 1 etg. og soverom i 2 etg. Jeg kjente på en stor lykke ved å være tilbake til byen min. Mitt elskede Oslo! Så smeller det litt i kropp og sjel: Helsa til Jan reduseres med tanke på tappegåing og barnestemmer med utevolum blir for mye for meg som er litt lydømfintlig og som har et stort tempo i hverdagen og trenger stillhet når jeg kommer hjem.
Har hatt en  rolig morgen og tittet litt på alternative boløsninger og kjenner jeg blir helt satt ut. Mye pga priser selvfølgelig, men mest av alt så er det eiendomsmeglere har skremt livskiten av meg. Når jeg ser navnene på melgerfirmaer så blir jeg nervøs. Kjenner jeg blir helt tappa for energi og urolig med tanke på salg og flytting. Men meglere må jeg forholde meg til – om jeg vil eller ei den dagen vi MÅ flytte igjen.
Jeg ser først og fremt ser på boliger for salg der  meglerefirmaer er ukjente for meg. Og siden jeg har flytta  6 ganger hvor melgere har vært involvert er det kun et meglerfirma hvor megler har vært redlige hele veien så jeg er begrenset ser jeg. Nå har jeg satt ned en 10 på toppliste over de behov Jan og jeg har. Og det vil si at vi må ut av Oslo igjen. Eller inn i seniorbolig som ligger i et SVÆRT stille omeråde. Så langt har jeg ikke funnet  en realistisk bolig hos mine utvalgte meglerhus.
Nå har jeg også tittet litt på leiemarkedet. Mye jeg kunne tenke meg og det meste er ute av Oslo – enebolig med alt på en flate og i et stille omeråde i Oslo kan jeg jo bare drømme om. Men ute av Oslo må huset ligge nær  tog eller buss som går minimum 2 ganger i timen utenom rusjtiden. Fordelen denne gangen er at «sulten» som tidligere har vært styrende er noe stilnet denne gangen – får jeg håpe
Nå reiser jeg ned i Retretten og gjør litt nytte. I dag er det å gjøre det koslig for folk som trenger det og som har større problemer enn meg…

Tiden går, men leger den alle sår…

Tiden går, men leger den alle sår…
Om ikke mange månedene har jeg vært rusfri i 20 år. Mye har skjedd på disse årene. Oddsene for å klare meg den gangen var veldig små – og da mener jeg VELDIG små. Jeg så ca slik ut som på dette bilde da jeg ble lagt inn til behandling i 1996. 49 kilo og 168 høy. Da var jeg usikker og redd på alle plan i livet. Jeg hadde med et nødskrik tatt ungdomskolen og studiekompetanse på VG.  Begge ble tatt etter fylte 30 år mens jeg var på kjøret og ekstemt psykisk dårlig.
.
I 1997 ble dagboken jeg skrev mens jeg var i behandlig gitt ut. Boka ble grunnkapitalen til stiftelsen Retretten. Som var fint med tanke på hva Retretten er i dag. Uten boka ville jo ikke Retretten sett dagens lys og det ville vært trist for mange. Av ulik grunn. Alle tilbakemeldingene fra dem som har kjent seg igjen i det jeg skrev om har betydd mye for meg personlig.
 .
Tankene mine går tilbake til 1996. Det er en grunn til at de gjør det i dag. Noen inngående årsak skal jeg ikke komme inn på, men noe av grunnen er at jeg tenker på alle dem som sliter slik jeg gjorde den gangen. Med en ensomheten som smerter , samtidig som man heller ikke ser noen løsning  på hvordan man skulle få slippe ut av tilstanden en slik ensomhet setter en i. Bortsett fra å ruse den bort.
 .
Det er mye som har endret seg til det bedre for meg på disse årene, men ikke alt. Spesielt ikke det som rammer meg på mine følelsesmessig sår.  Følelsen av å være «outsideren» – være den som kan behandles nedlatende og krenkende er  det som har rammet – og rammer – meg hardest. For en tid tilbake snakket jeg med en om dette og svaret var:  Som ledere må man tåle sånn. Spesielt når du er kvinne, og fremstår som en sterke kvinne i tillegg.
 .
I dag har jeg sittet å tenkt litt over akkurat dette med å fremstå som sterk. Jeg har jo ingen å sammenlikne meg med – hverken som kvinne eller leder. Min tid – mine siste 20 år,  har alt handlet om å finne en plass i livet hvor jeg kunne klare å holde meg alkohol- og rusfri, samt sloss for Retrettens formål og arbeid, medarbeidere og brukere. Det har ikke vært rom for å utvikle og pleie nære relasjoner og vennskap. Det har ikke vært tider hvor jeg kunne stoppe opp å reflektere hvordan jeg lever  livet mitt i dag og hvordan andre kan oppleve meg. Eller hva som har bidratt til at jeg har klart alt jeg har klart. Selv ikke når jeg var alvorlig syk var det tid for fred og ro nok til å tenke bare på meg og mitt.
 .
Som sagt så er det en årsak til at jeg tenker slik som jeg gjør. Men den utløsende årsaken til at jeg skriver det jeg gjør akkurat nå er at en ringte meg i går og lurte på om jeg skulle skrive en oppfølger nå som det har gått 20 år. Det er ett spørsmål  har satt seg fast i hode mitt. Nå som Jan og Lucky sover, og jeg hverken orker lese, høre på radio eller se tv,  så er det så stille at jeg fått  tenkt mye på det som har skjedd de siste 20 årene. Tiden har gått og ikke leget alle sår, noen hendelser er ikke glemt – kun langt til side og de gjør vondt ennå. Til deg som ringte meg – jeg har ikke kommet lengre enn: Er disse 20 årene noe jeg vil skrive om?