Om ikke mange månedene har jeg vært rusfri i 20 år. Mye har skjedd på disse årene. Oddsene for å klare meg den gangen var veldig små – og da mener jeg VELDIG små. Jeg så ca slik ut som på dette bilde da jeg ble lagt inn til behandling i 1996. 49 kilo og 168 høy. Da var jeg usikker og redd på alle plan i livet. Jeg hadde med et nødskrik tatt ungdomskolen og studiekompetanse på VG. Begge ble tatt etter fylte 30 år mens jeg var på kjøret og ekstemt psykisk dårlig.
.
I 1997 ble dagboken jeg skrev mens jeg var i behandlig gitt ut. Boka ble grunnkapitalen til stiftelsen Retretten. Som var fint med tanke på hva Retretten er i dag. Uten boka ville jo ikke Retretten sett dagens lys og det ville vært trist for mange. Av ulik grunn. Alle tilbakemeldingene fra dem som har kjent seg igjen i det jeg skrev om har betydd mye for meg personlig.
.
Tankene mine går tilbake til 1996. Det er en grunn til at de gjør det i dag. Noen inngående årsak skal jeg ikke komme inn på, men noe av grunnen er at jeg tenker på alle dem som sliter slik jeg gjorde den gangen. Med en ensomheten som smerter , samtidig som man heller ikke ser noen løsning på hvordan man skulle få slippe ut av tilstanden en slik ensomhet setter en i. Bortsett fra å ruse den bort.
.
Det er mye som har endret seg til det bedre for meg på disse årene, men ikke alt. Spesielt ikke det som rammer meg på mine følelsesmessig sår. Følelsen av å være “outsideren” – være den som kan behandles nedlatende og krenkende er det som har rammet – og rammer – meg hardest. For en tid tilbake snakket jeg med en om dette og svaret var: Som ledere må man tåle sånn. Spesielt når du er kvinne, og fremstår som en sterke kvinne i tillegg.
.
I dag har jeg sittet å tenkt litt over akkurat dette med å fremstå som sterk. Jeg har jo ingen å sammenlikne meg med – hverken som kvinne eller leder. Min tid – mine siste 20 år, har alt handlet om å finne en plass i livet hvor jeg kunne klare å holde meg alkohol- og rusfri, samt sloss for Retrettens formål og arbeid, medarbeidere og brukere. Det har ikke vært rom for å utvikle og pleie nære relasjoner og vennskap. Det har ikke vært tider hvor jeg kunne stoppe opp å reflektere hvordan jeg lever livet mitt i dag og hvordan andre kan oppleve meg. Eller hva som har bidratt til at jeg har klart alt jeg har klart. Selv ikke når jeg var alvorlig syk var det tid for fred og ro nok til å tenke bare på meg og mitt.
.
Som sagt så er det en årsak til at jeg tenker slik som jeg gjør. Men den utløsende årsaken til at jeg skriver det jeg gjør akkurat nå er at en ringte meg i går og lurte på om jeg skulle skrive en oppfølger nå som det har gått 20 år. Det er ett spørsmål har satt seg fast i hode mitt. Nå som Jan og Lucky sover, og jeg hverken orker lese, høre på radio eller se tv, så er det så stille at jeg fått tenkt mye på det som har skjedd de siste 20 årene. Tiden har gått og ikke leget alle sår, noen hendelser er ikke glemt – kun langt til side og de gjør vondt ennå. Til deg som ringte meg – jeg har ikke kommet lengre enn: Er disse 20 årene noe jeg vil skrive om?
Så bra at du skriver om dette, for det er så mange som går med ubearbeidede ” sår og skremmer” som innimellomåpner seg og gjør vondt. Det er mange dører å åpne innover i en selv, og mange “rom” å ommøblere på reisen. Men det er verdt det.
Personlig tenker jeg det ville være flott om du skrev en oppfølger nå, 20 år etter. Det vil nok gi mye til dem som bare drømmer om å “leve” et verdig liv, og å bli istand til å kjempe for noe de tror på.
Kanskje vil du selv få bearbeidet mer av det vonde som ligger der.
Det går jo an å bestemme seg for å bruke god tid.
Lykke til uansett hva du bestemmer deg for.
Og ha en fin 17 mai i morgen.
Hilsen Inger
Tusen takk! Ønsker deg også en flott 17.mai
Har en del venner som er på retretten hadde det ikke Vært for deg som la din sjel i å hjelpe andre å se en utvei utav rus til ett nykternt liv. veldig gla for att du finnes å hjulpet mange av mine venner ut til ett bedre liv. Å alle dine ansatte dere gjør en helt fantastisk jobb er gla for att dere finnes
Tusen takk Laila