Øm tankeløshet og en mur av velvilje

sdr

Ingenting er som å se nye generasjoner friske barn komme til Retretten

.

Akkurat nå har jeg litt blanda følelser. For å si det rett ut så har jeg det pyton. Det har vært fine møter på dagtid, både med Dagbladet først, så Helse og omsorgsdep. fagdirektør, telefonmøte med psykiater Randi Rosenqvist, en boligselger og at Michel og jeg fikk sendt inn merkevaresøknaden – sist men ikke minst fikk jeg møte 13 dager gamle Emilian for første gang og hans to stolte foreldre. Det er så stort å se en slikt lite vidunder. Men…

 .
Akkurat her jeg sitter nå så betyr møte med den nyfødte enormt mye.Hele ettermiddagen har jeg brukt på leting etter en som har hatt et tilbakefall og som sitter bom fast i misbruket igjen. På leterunden traff jeg mange jeg ikke har sett på noen år – så fælt, så utrolig fælt! En ung person sa: Rita, du veit jeg var nykter i 2 år, men jeg hadde det ikke godt. Det er bedre for meg her på gata, her klarer jeg meg ok for her trenger jeg ikke å snakke med noen. En annen jeg husker som en energibunt virket flat uten noe livsenergi. Jeg klarte ikke å dy meg og spurte hva som hadde skjedd med han. «Mye», var første svar, det neste var «det trur jeg ikke du vil vite». Smått, smått så fortalte han noe av historien om tiden etter at jeg så han sist. Han hadde vært i utlandet og blitt satt i fengsel på celle 20 menn og kvinner, rotter og lik. De kraftige armene hans holdt hardt rundt meg og ville ikke slippe igjen. Store, store nydelige gutten.
 .
Det er lenge siden jeg har vært så dypt inne i miljøet med aktivt rusmiddelmisbruk. En av de jeg traff fortalte hvordan miljøet har hardnet på svært kort tid. Han mente det var knytta til at de fleste på gata blanda  Rohybnol med alt det annet. » Blir helt kald og kynsik veit du», sa han. Men det er mye annet  jeg reagerte på. Ikke de slitne, tannløse og ustelte menneske som sliter, men jeg reagerte sterkt på at alt var så åpent og ingen var der å fanget opp kjøp og salg som pågikk for åpen skue. Svært unge og godt vokne spurte høyt: Er’e noe «hyppere» «speed», heroin eller hasj her.  Det er grusomt å tenke på at vi kan tillate at mennesker får lov til å forfalle i fred og ro på en slik måte. Verst er det å tenke på at det har stått mange rundt noen av dem fra tidlig barndom, noen som så at det ville gå galt. Av personlige erfaringer  vet jeg at folk tenker: man skal ikke skal blande seg inn i noens privatliv, at man blir litt stae og kverulerende i puberteten og at ikke alle vil bli rusfri etter mange år med rusmisbruk.
 .
Men spør disse velmendende oppegående tenkende mennesker noen gang om de tunge misbrukerene ,som deres hoder  ikke vil bli rusfri, om de virkelig vil leve på en måte hvor de kan få utdelt brukerutstyr fra ei luke i ei dør, eller sitte å sove i en hvilestol hvor alle andre i rommet kan se på eller få  litt ulltøy av noen i solsteika på sommerstid for å slippe unna de verste frostanfallene som følger abstinensene? Spør de noen gang om slossing og kveruleringen, brudd i skolegang og verstingrykte  kan skyldes noe annet enn pubertet? Eller om et spedbarns avvikendes atferd og reaksjonsmønster trenger en voksens utenforståendes forsvar?
 .
Jeg tenker ofte på om vi såkalte hjelpere tenker igjennom hva hjelpen vi gir skal bidra til for den hjelpesøkende på kort og lang sikt. På jobben i dag snakket vi om manglende samarbeid på tvers av feltet. Det er ikke sånn at en rusmiddelmisbruker alltid skal til rusbehandling først, kanskje er det andre utfordringer som må løses for at de skal kunne bryte med rusen og det miljøet rusen har å tilby. Eller om en pårørende skal til noe annet enn selvhjelpsgruppe for dem. Kanskje skal de oppsøke en organisasjon/forening som har med kroppslige sykdommer før de går inn i samtalegrupper. Som det ble spurt litt ut i luften i dag: Er vi hjelpere en gjeng som styres av  øm tankeløshet omringet av en mur av velvillighet. – som kanskje gjør så mye at hjelpen blir  mer til hinder enn til løsning – som opprettholder nød og elendighet, i stedet for å sette fri til et liv i selvstendighet?
 .
Med dagens opplevelser er jeg enormt takknemlig for at jeg fikk møte den lille Emilian på 13 dager som har foreldre som vil følge han opp etter alle kunstens regler.Det er trossalt flest av dem med slike oppvekstvilkår i samfunnet vårt…

Et utsnitt fra et liv

Syrin2ok

Syriner. Syriner tar meg tilbake til barndommen. Synet og lukten av dem vekker liv i minnene om  våren,  småsko, lette sommerklær, paradishopping, slåball og nær forestående skolefri.

Snart var tiden der hvor jeg skulle få være mange uker i skogen. Hvor jeg kunne være mye alene i fred og ro. Løpe på kjente stier og føle meg fri.

Finne tilbake til tidligere års skatter. For meg sjelelige skatter. De hemmelige bærstedene hvor jeg kunne plukke markjordbær og villbringebær som smakte himmelsk. Et bærsted ingen andre enn meg visste om.

Oppsøke lysninger hvor forskjellige planter  vokste. Hvor jeg kunne ligge i en eng av blomster i alle regnbuens farger og kjenne duften som var bedre enn den beste parfyme.

Hvile meg på en stubbe og følge med de arbeidsomme maurene som aldri tok pause. Og hvor jeg i skumringen skulle sitte ved skogsstjernet og se på insekter som gikk på vannet, Øyenstikkere som fløy nært vannoverflaten og fugler som vare nede å drakk litt.

Det er dette syrinene bringer meg tilbake til…

Tur – retur fortiden kan være nyttig

Galtung 2

Jeg skal innrømme at det har vært en tøff tid for meg i mange måneder. Det ene har avløst det andre og rekke utfordringer etter det. Mange av disse kan jeg ikke løse selv fordi jeg mangler kunnskap, forståelse og mennesker som kan hjelpe meg. På det personlige planet har det vært mye både fysisk og psykisk – og ikke minst på det medisinsk planet. Personlige sykdom, men også mye uklarhet rundt mannen i mitt liv sin helse. Nå kan det se ut som det meste av helseproblemene våre er under kontroll og at vi kan bruke litt tid på å finne løsninger som vil passe bedre for oss enn dem vi har i dag. Og det skal bli godt

En slik livssituasjonen er ikke helt ukjent for meg. Det har stormet fra flere kanter før også, men jeg har  aldri vært så mye kroppslig syk samtidig. I de siste 2,5 årene synes jeg at jeg har vanka på det ene eller andre sykehuset. Når jeg har det slik har det vært viktig for meg å stikke fingeren i jorda og minne meg selv på hvordan det en gang har vært og hvordan det er nå. Det har jeg gjort på ulik vis og i dag gjorde jeg det på en helt spesiell måte. Etter kontrollen på Ahus tok jeg en ferd tilbake til fortiden. Tilbake til det mørkeste kapitlet i mitt liv. De 11 tyngste årene jeg noen gang har hatt.

På ettermiddagens vandring møtte jeg på gamle venner fra rusmiljøet jeg var en del av og fikk høre hvem som er døde og borte av andre årsaker, fikk se noen av de jeg husket som oppegående den gang, de slet nå både fysisk og psykisk. Jeg fikk nærkontakt med konsekvensene av 18 år fengsel, hvor mange av dem ble gjennomført i isolasjon. Hvilken bunnløs fortvilelse som ligger i alle disse skjebnene og noen av dem som er døde fikk aldri en sjanse, mens de som lever med den tunge avhengigheten har minimalt med ressurser til å endre sin skjebne.

Som nevnt står jeg fast på noen områder og per i dag mangler jeg de menneskene som kan gi meg gode råd og praktisk hjelp. Slik jeg sitter her nå så kan det se ut som veien frem til løsning blir lang, men fordi jeg er edru og nykter, kreftfri og et hjerte som slår har jeg både evnen og muligheter til å lete etter mennesker som kan hjelpe meg – selv om det kanskje vil ta litt tid. Og det er godt å tenke på…

Alt vi vet er galt…

 

Åge Sivertsen

Foto Åge Sivertsen

.

Søndags morgen på terrassen med en kopp kaffe vandrer jeg litt rundt på nettet og leser raskt igjennom nyhetene. En venn av meg sendte meg for noen dager siden et klipp fra TED talk med Johann Hari som jeg ser på nytt. Tittelen er: Everything you think you know about addiction is wrong – Alt du tror du vet om avhengighet er galt

Så feil, så feil, tenker jeg. Alt herr Hari tar opp om avhengighet og hvordan vi skal møte problemet er kjent, men om det medfører riktighet er en annen sak. Jeg får en liten mistanke om at dette er en fin innpakning av debatten rundt heroinassistert behandling og legalisering og avkriminalisering for bruk av narkotiske stoffer. Han starter med å presentere seg som en pårørende og at hans motiv for kunnskapsinnsankingen verden rundt var for å finne hjelp til dem som lider. Funn og konklusjon, slik jeg oppfatter det, bærer preg av hans personlig opplevelse som en maktesløs nærstående. Ønskene er som for mange av oss – å finne en rask løsning på den lidelse en utaggerende avhengighet skaper.

Johann Hari har gode taleevner og påstandene hans virker overbevisende, men jeg synes eksemplene ikke holder mål. Det å peke ut en gruppe mennesker blant publikum som liksom får medisinsk heroin i 20 dager pga en ulykke og som blir ikke narkomane av den grunn, vise til forskningen ”Rat park ” hvor rotter som tidligere var ensomme og valgte herointilsatt vann og sluttet med det når de kom sammen med andre rotter og for understreke slik forskning benytter han historie hjemvendte vietnamsoldater som brukte mye heroin mens de var i krigen, men at 95 % av disse sluttet når de kom hjem, blir rett og slett for tynt.

Dessverre er det mange som har havnet i en ødeleggende avhengighet pga. legeordinerte medisiner. Fryktelig mange vietnamveteraner tok sitt eget liv eller endte opp som misbrukere eller psykiatriske pasienter når de vendte tilbake. Det handler ikke om hvor ren heroinen er eller omgivelser alene, men mye, mye annet også. For å si det veldig enkelt så bygger avhengigheten på personens styrker, den psykiske, mentale og fysiske, samt det sosiale liv og for ikke å glemme genetisk sårbarhet.

Som man ser legger Hari mye vekt på miljø og det sosiale i sitt foredrag. Han er veldig tydelig på at alle velfungerende i samfunnet må slutte med stigmatisering og avvisning, men åpne opp og inkludere en misbruker for da vil mye endres. Jeg er helt enig i at manglende tilhørighet kan være roten til behovet for en følelsesmessig flukt, men det er litt mer sammensatt enn som så som alt nevnt.

Mine egne erfaringer som rusmiddelmisbruker i 24 år, mange år som tilstedeværende pårørende samt formell faglig kunnskap og 15 års kompetanse fra arbeid med personer i behandling fra både polikliniske -og døgntibud for psykisk syke og rusmiddelavhengige, straffedømte i og utenfor fengsel og mange besøk av krigsveteransykehus i USA, så ligger ikke hovedproblemet hos de rusfrie og psykisk velfungerende. De fleste jeg har møtt har vært både åpne, lydhøre, forståelsesfulle og inkluderende, men at jeg og mange i samme situasjon jeg var, har hatt manglende tilknytningsevner av ulike årsaker. Uansett hvor vi har vært har vi følt oss som ”outsidere” og har hatt en atferd i trå med disse følelsene. Derfor må misbrukeren selv åpne opp og gi menneskene rundt dem en sjanse.

Det vi kan gjøre når misbrukeren har gjort sin del i starten på sitt gjenreisningsarbeid er å hjelpe så de etter hvert kan få en opplevelse av det å være et likeverdig medlem av det miljøet og samfunnet de skal leve i. Det hjelper fint lite hva menneskene rundt en misbruker gjør om misbrukeren selv ikke er med 100 %. For å være 100% med kan man ikke  bruke midler som påvirker alle hjernes ulike sentre som igjen forstyrrer hjernens fine strukturerer og samordningsfunksjon. Uansett om midlet er gitt av legen, kjøpt over disk eller på et gatehjørne.

Johann Hari tar også opp avkriminaliseringen av narkotikamisbruk etter modell av Portugal som et annet virkemiddel for å hjelpe misbrukeren. Dette kan jeg også skrive noe om, men jeg oppfordrer de som virkelig er interessert og selv sjekke det ut. Om måten Portugal handterer tunge rusmiddelmisbrukere er en avkriminalisering så har Norge også et slikt opplegg. Narkotikaprogrammet med domstolskontroll (ND) tilbyr noe tilsvarendesom Portugal gjør.

Mitt forslag er at vi må likestille alle mennesker – hjelpe dem som per i dag er ute av stand til å ta ansvar for eget liv, som bla. innebærer forpliktelser de har som barn, søsken, barnebarn, venn, studiekamerat, kollega, nabo, kjæreste, ektefelle og forelder… Vi må bygge vår hjelp på den kunnskap og kompetanse vi har – vi har for mye forskning og for mange evidensbaserte og randomiserte studier til at vi kan si: Ups! Dette visste vi ikke…vi trodde…Dette vil jeg kalle kjærlighet, som Mr. Hari avslutter foredraget sitt med.

Ensomhet

Pater Rory

Pater Rory og meg i juli 2010

Det var ikke bare en følelsesmessig ensomhet, men en reell ensomhet. Den som gjør hverdagen, sinnet og livet tomt og mørkt. Familien levde sine egne liv uten kjennskap til hvordan det egentlig sto til. Kollegaer og medstudenter var det år og dag siden hadde vært en del av livet. Samboer, venner og de siste års bekjente fortsatte på en vei som ikke lenger var farbar. Jobb og utdanning var utopi. Bosituasjonen og det økonomiske var på stupet. Men livets spire var ikke knust eller ødelagt. Pateren tok meg i mot selv om jeg ikke tilhørte kirken eller hans religiøse trosretning. Timen og tiden han ga meg var min og her er jeg i dag.

Gjenklang i sjelen er det noe som heter. Eller noe i den duren. Nyoperert og litt uttafor sitter jeg med en kopp kaffe for meg selv på sykehuset. Orker ikke å ha noen tett innpå meg ,så jeg finner et sted hvor jeg kan være alene. Det eneste jeg gjør er å konstaterer at jeg har det litt mer enn litt mye vondt. Jeg hadde nettopp avslått mer smertestillende. Sykepleieren hadde aldri opplevd noe tilsvarende før. De fleste ba om mer, noen få ventet til de fikk tilbudet om de ville ha mer å døyve smertene med, men aldri hadde hun fått en så kontant nei som hun fikk av meg. Vi lærer alle noe hverdag smalt det fra meg –kjekt og greit.

Plutselig hører jeg en stemme fra korridoren. En stemmer jeg synes jeg kjenner igjen og som får meg til å føle en ro. Jeg reiser meg opp og går ut og ser bare ryggen på en eldre mann som lener seg over en gåstol. Jeg kjenner ikke igjen personen og går slukøret og setter meg igjen. Samtidig slår jeg meg ikke helt til ro med dette og går ut og spør sykepleieren om navnet på han jeg tror det er og hun svarer at hun har taushetsplikt om slikt. Bena mine går nesten av seg selv bort dit hvor jeg så han gikk inn og en pleier kommer ut og sier: Da henter jeg det til deg Rory…Jeg snur meg til pleieren jeg har snakket med og sier: jeg går inn – det er han…

Åh hvem er du, jeg kjenner ansiktet og stemmen din? Det er Rita, sier jeg og har mest lyst å hive meg om halsen på han. Rita, Rita er det deg, så fint å se deg her. Han ringte meg i våres da han hadde fått høre at jeg hadde hatt kreft, men har ikke sett meg siden 2010. Utseende mitt er noe endret siden den gang. Vi utveksler litt  om hvorfor vi var her vi var. Begge var vi preget av det som har skjedd oss timene før, så jeg ønsker han godt natt.

En sykepleier kom inn til meg tidlig på morgen og spurte når jeg skulle reise hjem. Pater Rory ville så gjerne snakke med meg litt før jeg dro. Vi fikk mulighet til å spise frokost sammen. Jeg forteller han om notisboka fra nonneklosteret på Nesøya som jeg fant igjen under dugnaden sist lørdag, hvor det står hva jeg ønsket å arbeide med. Skissen til Retretten. Han lytter og forteller meg så om noen av tankene han har hatt rundt meg og mitt arbeid. Om tiden vi snakket sammen både i kirken på Lillestrøm og ute i klosteret til St. Josephsøstrene på Nesøya. Kjære Rita du er en av de få jeg kjenner til som forvalter sine talenter som er gitt av Gud til fulle. Du omsetter de ”kontanter” du har for å nå inn til dem som trenger din kunnskap og erfaring. Ingen av de prester jeg har veiledet kunne gjort den jobben du utfører. Ingen uniform som forteller om akademiske grader kunne ha trøstet dem med en slik livssorg som du gjør.

Who takes care of the caregiver? Som den Iren han er stiller han spørsmålet på engelsk. Jeg har jo Jan og gode støttende medarbeidere, men det er ikke det han spør om. Plutselig kjenner jeg på ensomhet igjen. Den samme som jeg kjente på den første gangen jeg snakket med han. Det minner meg på at jeg trenger noen å snakke med om alt jeg opplever og må stå i.

I tillegg til å hjelpe målgruppa til Retretten er det mange krav som stilles til meg for å holde stedet vårt åpent med den kvaliteten vi har. Men det som setter seg mest fast i tankene mine er alle kampene den utslitte, forvirrede og syke hjelpetrengende må ta med hjelpeapparatet. Hjelpere som viser meg hvor maktesløse vi er overfor et system som i utgangspunktet skal hjelpe. Hjelpesystemet bruker mer tid på å bevise at personen foran dem ikke er til å stole på og setter inn flere kontrollmekanismer for å få sine mistanker bekreftet enn å finne frem verktøy som kan hjelpe den hjelpesøkende til å nå sine mål.

Det er ikke bare på brukere i og utenfor fengsel som opplever dette livstappende kjøret , men også noen av mine medarbeidere. De som fortjener det beste av det beste på alle plan. Fortvilelsen min er at jeg skulle ønske jeg kunne gjøre så mye mer for dem, men jeg har ikke det samme overskuddet som for noen år siden. Jeg makter ikke å være tilstede for dem slik jeg ønsker.

I 2001 kom pater Rory meg til unnsetning. Den gang slet meg med tankene om å fortsette livet eller forlate det. Han tok meg inn i varmen og lot meg få snakke om det jeg hadde på hjertet. Hos han var ingen skjulte agendaer eller en samtale som var preget av å få en diagnose bekreftet. Nå gjorde han det igjen. 15 år senere på et pasientrom ved en hjerteavdelingen gir han meg tilbudet om å snakke med han, nonnene og hans munker. Igjen tar de meg inn til seg selvom jeg ikke har den samme Gudsforståelse og tro som dem.

” Hvem forstår å verdsette den lysegrønne spiren like høyt som den modne frukt”, sier Janusz Korczak. Pater Rory sier: det spiller ingen rolle hvilken tro du har for du behandler Guds barn og livsprosessen med respekt…

I denne situasjonen ville nok mange troende ha sagt: Herrens veier er uransakelige – Jeg sier: Livets veier er uransakelig…