Det var ikke bare en følelsesmessig ensomhet, men en reell ensomhet. Den som gjør hverdagen, sinnet og livet tomt og mørkt. Familien levde sine egne liv uten kjennskap til hvordan det egentlig sto til. Kollegaer og medstudenter var det år og dag siden hadde vært en del av livet. Samboer, venner og de siste års bekjente fortsatte på en vei som ikke lenger var farbar. Jobb og utdanning var utopi. Bosituasjonen og det økonomiske var på stupet. Men livets spire var ikke knust eller ødelagt. Pateren tok meg i mot selv om jeg ikke tilhørte kirken eller hans religiøse trosretning. Timen og tiden han ga meg var min og her er jeg i dag.
Gjenklang i sjelen er det noe som heter. Eller noe i den duren. Nyoperert og litt uttafor sitter jeg med en kopp kaffe for meg selv på sykehuset. Orker ikke å ha noen tett innpå meg ,så jeg finner et sted hvor jeg kan være alene. Det eneste jeg gjør er å konstaterer at jeg har det litt mer enn litt mye vondt. Jeg hadde nettopp avslått mer smertestillende. Sykepleieren hadde aldri opplevd noe tilsvarende før. De fleste ba om mer, noen få ventet til de fikk tilbudet om de ville ha mer å døyve smertene med, men aldri hadde hun fått en så kontant nei som hun fikk av meg. Vi lærer alle noe hverdag smalt det fra meg –kjekt og greit.
Plutselig hører jeg en stemme fra korridoren. En stemmer jeg synes jeg kjenner igjen og som får meg til å føle en ro. Jeg reiser meg opp og går ut og ser bare ryggen på en eldre mann som lener seg over en gåstol. Jeg kjenner ikke igjen personen og går slukøret og setter meg igjen. Samtidig slår jeg meg ikke helt til ro med dette og går ut og spør sykepleieren om navnet på han jeg tror det er og hun svarer at hun har taushetsplikt om slikt. Bena mine går nesten av seg selv bort dit hvor jeg så han gikk inn og en pleier kommer ut og sier: Da henter jeg det til deg Rory…Jeg snur meg til pleieren jeg har snakket med og sier: jeg går inn – det er han…
Åh hvem er du, jeg kjenner ansiktet og stemmen din? Det er Rita, sier jeg og har mest lyst å hive meg om halsen på han. Rita, Rita er det deg, så fint å se deg her. Han ringte meg i våres da han hadde fått høre at jeg hadde hatt kreft, men har ikke sett meg siden 2010. Utseende mitt er noe endret siden den gang. Vi utveksler litt om hvorfor vi var her vi var. Begge var vi preget av det som har skjedd oss timene før, så jeg ønsker han godt natt.
En sykepleier kom inn til meg tidlig på morgen og spurte når jeg skulle reise hjem. Pater Rory ville så gjerne snakke med meg litt før jeg dro. Vi fikk mulighet til å spise frokost sammen. Jeg forteller han om notisboka fra nonneklosteret på Nesøya som jeg fant igjen under dugnaden sist lørdag, hvor det står hva jeg ønsket å arbeide med. Skissen til Retretten. Han lytter og forteller meg så om noen av tankene han har hatt rundt meg og mitt arbeid. Om tiden vi snakket sammen både i kirken på Lillestrøm og ute i klosteret til St. Josephsøstrene på Nesøya. Kjære Rita du er en av de få jeg kjenner til som forvalter sine talenter som er gitt av Gud til fulle. Du omsetter de ”kontanter” du har for å nå inn til dem som trenger din kunnskap og erfaring. Ingen av de prester jeg har veiledet kunne gjort den jobben du utfører. Ingen uniform som forteller om akademiske grader kunne ha trøstet dem med en slik livssorg som du gjør.
Who takes care of the caregiver? Som den Iren han er stiller han spørsmålet på engelsk. Jeg har jo Jan og gode støttende medarbeidere, men det er ikke det han spør om. Plutselig kjenner jeg på ensomhet igjen. Den samme som jeg kjente på den første gangen jeg snakket med han. Det minner meg på at jeg trenger noen å snakke med om alt jeg opplever og må stå i.
I tillegg til å hjelpe målgruppa til Retretten er det mange krav som stilles til meg for å holde stedet vårt åpent med den kvaliteten vi har. Men det som setter seg mest fast i tankene mine er alle kampene den utslitte, forvirrede og syke hjelpetrengende må ta med hjelpeapparatet. Hjelpere som viser meg hvor maktesløse vi er overfor et system som i utgangspunktet skal hjelpe. Hjelpesystemet bruker mer tid på å bevise at personen foran dem ikke er til å stole på og setter inn flere kontrollmekanismer for å få sine mistanker bekreftet enn å finne frem verktøy som kan hjelpe den hjelpesøkende til å nå sine mål.
Det er ikke bare på brukere i og utenfor fengsel som opplever dette livstappende kjøret , men også noen av mine medarbeidere. De som fortjener det beste av det beste på alle plan. Fortvilelsen min er at jeg skulle ønske jeg kunne gjøre så mye mer for dem, men jeg har ikke det samme overskuddet som for noen år siden. Jeg makter ikke å være tilstede for dem slik jeg ønsker.
I 2001 kom pater Rory meg til unnsetning. Den gang slet meg med tankene om å fortsette livet eller forlate det. Han tok meg inn i varmen og lot meg få snakke om det jeg hadde på hjertet. Hos han var ingen skjulte agendaer eller en samtale som var preget av å få en diagnose bekreftet. Nå gjorde han det igjen. 15 år senere på et pasientrom ved en hjerteavdelingen gir han meg tilbudet om å snakke med han, nonnene og hans munker. Igjen tar de meg inn til seg selvom jeg ikke har den samme Gudsforståelse og tro som dem.
” Hvem forstår å verdsette den lysegrønne spiren like høyt som den modne frukt”, sier Janusz Korczak. Pater Rory sier: det spiller ingen rolle hvilken tro du har for du behandler Guds barn og livsprosessen med respekt…
I denne situasjonen ville nok mange troende ha sagt: Herrens veier er uransakelige – Jeg sier: Livets veier er uransakelig…
Du er uransakelig, Rita. Du er.
Etter mye tid med deg gjennom noen år, opplever jeg deg og det du gjør for andre mennesker som rent, uselvisk og unikt.
Det beste med deg, er at du er bærer av liv – og slik har det vært i mange år nå, klart munker og nonner vil ta sine samtaler med deg, Guds øre og tale vil gi deg mer enn styrke og håp! Det vil gi deg svar på dine endelige spørsmål om ditt virke og dets betydning. 20 år det er noe å skrive om! Inn porten, opp trappa og tilbake igjen – nærmer seg Helgenaktiviteter nå, kjæreste Rita.
Vel fortjent, jeg er med deg, hele veien!
Tusen takk Michel