.
Søndags morgen på terrassen med en kopp kaffe vandrer jeg litt rundt på nettet og leser raskt igjennom nyhetene. En venn av meg sendte meg for noen dager siden et klipp fra TED talk med Johann Hari som jeg ser på nytt. Tittelen er: Everything you think you know about addiction is wrong – Alt du tror du vet om avhengighet er galt
Så feil, så feil, tenker jeg. Alt herr Hari tar opp om avhengighet og hvordan vi skal møte problemet er kjent, men om det medfører riktighet er en annen sak. Jeg får en liten mistanke om at dette er en fin innpakning av debatten rundt heroinassistert behandling og legalisering og avkriminalisering for bruk av narkotiske stoffer. Han starter med å presentere seg som en pårørende og at hans motiv for kunnskapsinnsankingen verden rundt var for å finne hjelp til dem som lider. Funn og konklusjon, slik jeg oppfatter det, bærer preg av hans personlig opplevelse som en maktesløs nærstående. Ønskene er som for mange av oss – å finne en rask løsning på den lidelse en utaggerende avhengighet skaper.
Johann Hari har gode taleevner og påstandene hans virker overbevisende, men jeg synes eksemplene ikke holder mål. Det å peke ut en gruppe mennesker blant publikum som liksom får medisinsk heroin i 20 dager pga en ulykke og som blir ikke narkomane av den grunn, vise til forskningen ”Rat park ” hvor rotter som tidligere var ensomme og valgte herointilsatt vann og sluttet med det når de kom sammen med andre rotter og for understreke slik forskning benytter han historie hjemvendte vietnamsoldater som brukte mye heroin mens de var i krigen, men at 95 % av disse sluttet når de kom hjem, blir rett og slett for tynt.
Dessverre er det mange som har havnet i en ødeleggende avhengighet pga. legeordinerte medisiner. Fryktelig mange vietnamveteraner tok sitt eget liv eller endte opp som misbrukere eller psykiatriske pasienter når de vendte tilbake. Det handler ikke om hvor ren heroinen er eller omgivelser alene, men mye, mye annet også. For å si det veldig enkelt så bygger avhengigheten på personens styrker, den psykiske, mentale og fysiske, samt det sosiale liv og for ikke å glemme genetisk sårbarhet.
Som man ser legger Hari mye vekt på miljø og det sosiale i sitt foredrag. Han er veldig tydelig på at alle velfungerende i samfunnet må slutte med stigmatisering og avvisning, men åpne opp og inkludere en misbruker for da vil mye endres. Jeg er helt enig i at manglende tilhørighet kan være roten til behovet for en følelsesmessig flukt, men det er litt mer sammensatt enn som så som alt nevnt.
Mine egne erfaringer som rusmiddelmisbruker i 24 år, mange år som tilstedeværende pårørende samt formell faglig kunnskap og 15 års kompetanse fra arbeid med personer i behandling fra både polikliniske -og døgntibud for psykisk syke og rusmiddelavhengige, straffedømte i og utenfor fengsel og mange besøk av krigsveteransykehus i USA, så ligger ikke hovedproblemet hos de rusfrie og psykisk velfungerende. De fleste jeg har møtt har vært både åpne, lydhøre, forståelsesfulle og inkluderende, men at jeg og mange i samme situasjon jeg var, har hatt manglende tilknytningsevner av ulike årsaker. Uansett hvor vi har vært har vi følt oss som ”outsidere” og har hatt en atferd i trå med disse følelsene. Derfor må misbrukeren selv åpne opp og gi menneskene rundt dem en sjanse.
Det vi kan gjøre når misbrukeren har gjort sin del i starten på sitt gjenreisningsarbeid er å hjelpe så de etter hvert kan få en opplevelse av det å være et likeverdig medlem av det miljøet og samfunnet de skal leve i. Det hjelper fint lite hva menneskene rundt en misbruker gjør om misbrukeren selv ikke er med 100 %. For å være 100% med kan man ikke bruke midler som påvirker alle hjernes ulike sentre som igjen forstyrrer hjernens fine strukturerer og samordningsfunksjon. Uansett om midlet er gitt av legen, kjøpt over disk eller på et gatehjørne.
Johann Hari tar også opp avkriminaliseringen av narkotikamisbruk etter modell av Portugal som et annet virkemiddel for å hjelpe misbrukeren. Dette kan jeg også skrive noe om, men jeg oppfordrer de som virkelig er interessert og selv sjekke det ut. Om måten Portugal handterer tunge rusmiddelmisbrukere er en avkriminalisering så har Norge også et slikt opplegg. Narkotikaprogrammet med domstolskontroll (ND) tilbyr noe tilsvarendesom Portugal gjør.
Mitt forslag er at vi må likestille alle mennesker – hjelpe dem som per i dag er ute av stand til å ta ansvar for eget liv, som bla. innebærer forpliktelser de har som barn, søsken, barnebarn, venn, studiekamerat, kollega, nabo, kjæreste, ektefelle og forelder… Vi må bygge vår hjelp på den kunnskap og kompetanse vi har – vi har for mye forskning og for mange evidensbaserte og randomiserte studier til at vi kan si: Ups! Dette visste vi ikke…vi trodde…Dette vil jeg kalle kjærlighet, som Mr. Hari avslutter foredraget sitt med.
Jeg leste Hari`s innlegg og påstander – dette er jo en av farene ved at opplysning og fakta ikke har rot i virkeligheten, unge og uvitende blir forledet til å tro på en “faglig” uttalelse” som gjør mer skade enn godt. Det merker vi som jobber med dette daglig.
Det Hari skriver om avhengighet er tull. Den som mener noe sånt, er selv en bruker, er min påstand. For det henger ikke på greip å mene noe annet enn det Rita Nilsen legger til grunn i sitt innlegg. Vi jobber med dette daglig, kjenner til problematikken godt, og kan vise til det motsatte av Hari`s påstander – med resultatene av arbeidet som gjøres i Stiftelsen Retretten.
Vi er en gjeng fra en verden Hari mener han kan noe om, det er kvakksalveri og reint bøff sier vi, som har reist oss fra asken veldig få trodde var mulig. Jeg og mange med meg, fikk vår tilfriskning nettopp fordi Rita Nilsen kunne sitt fag om avhengighet. Takk og lov at det ikke var Johann Hari som stod for veiledningen, da hadde jeg fremdeles vært hekta!
🙂