Syriner. Syriner tar meg tilbake til barndommen. Synet og lukten av dem vekker liv i minnene om våren, småsko, lette sommerklær, paradishopping, slåball og nær forestående skolefri.
Snart var tiden der hvor jeg skulle få være mange uker i skogen. Hvor jeg kunne være mye alene i fred og ro. Løpe på kjente stier og føle meg fri.
Finne tilbake til tidligere års skatter. For meg sjelelige skatter. De hemmelige bærstedene hvor jeg kunne plukke markjordbær og villbringebær som smakte himmelsk. Et bærsted ingen andre enn meg visste om.
Oppsøke lysninger hvor forskjellige planter vokste. Hvor jeg kunne ligge i en eng av blomster i alle regnbuens farger og kjenne duften som var bedre enn den beste parfyme.
Hvile meg på en stubbe og følge med de arbeidsomme maurene som aldri tok pause. Og hvor jeg i skumringen skulle sitte ved skogsstjernet og se på insekter som gikk på vannet, Øyenstikkere som fløy nært vannoverflaten og fugler som vare nede å drakk litt.
Det er dette syrinene bringer meg tilbake til…