Øm tankeløshet og en mur av velvilje

sdr
Ingenting er som å se nye generasjoner friske barn komme til Retretten

.

Akkurat nå har jeg litt blanda følelser. For å si det rett ut så har jeg det pyton. Det har vært fine møter på dagtid, både med Dagbladet først, så Helse og omsorgsdep. fagdirektør, telefonmøte med psykiater Randi Rosenqvist, en boligselger og at Michel og jeg fikk sendt inn merkevaresøknaden – sist men ikke minst fikk jeg møte 13 dager gamle Emilian for første gang og hans to stolte foreldre. Det er så stort å se en slikt lite vidunder. Men…

 .
Akkurat her jeg sitter nå så betyr møte med den nyfødte enormt mye.Hele ettermiddagen har jeg brukt på leting etter en som har hatt et tilbakefall og som sitter bom fast i misbruket igjen. På leterunden traff jeg mange jeg ikke har sett på noen år – så fælt, så utrolig fælt! En ung person sa: Rita, du veit jeg var nykter i 2 år, men jeg hadde det ikke godt. Det er bedre for meg her på gata, her klarer jeg meg ok for her trenger jeg ikke å snakke med noen. En annen jeg husker som en energibunt virket flat uten noe livsenergi. Jeg klarte ikke å dy meg og spurte hva som hadde skjedd med han. «Mye», var første svar, det neste var «det trur jeg ikke du vil vite». Smått, smått så fortalte han noe av historien om tiden etter at jeg så han sist. Han hadde vært i utlandet og blitt satt i fengsel på celle 20 menn og kvinner, rotter og lik. De kraftige armene hans holdt hardt rundt meg og ville ikke slippe igjen. Store, store nydelige gutten.
 .
Det er lenge siden jeg har vært så dypt inne i miljøet med aktivt rusmiddelmisbruk. En av de jeg traff fortalte hvordan miljøet har hardnet på svært kort tid. Han mente det var knytta til at de fleste på gata blanda  Rohybnol med alt det annet. » Blir helt kald og kynsik veit du», sa han. Men det er mye annet  jeg reagerte på. Ikke de slitne, tannløse og ustelte menneske som sliter, men jeg reagerte sterkt på at alt var så åpent og ingen var der å fanget opp kjøp og salg som pågikk for åpen skue. Svært unge og godt vokne spurte høyt: Er’e noe «hyppere» «speed», heroin eller hasj her.  Det er grusomt å tenke på at vi kan tillate at mennesker får lov til å forfalle i fred og ro på en slik måte. Verst er det å tenke på at det har stått mange rundt noen av dem fra tidlig barndom, noen som så at det ville gå galt. Av personlige erfaringer  vet jeg at folk tenker: man skal ikke skal blande seg inn i noens privatliv, at man blir litt stae og kverulerende i puberteten og at ikke alle vil bli rusfri etter mange år med rusmisbruk.
 .
Men spør disse velmendende oppegående tenkende mennesker noen gang om de tunge misbrukerene ,som deres hoder  ikke vil bli rusfri, om de virkelig vil leve på en måte hvor de kan få utdelt brukerutstyr fra ei luke i ei dør, eller sitte å sove i en hvilestol hvor alle andre i rommet kan se på eller få  litt ulltøy av noen i solsteika på sommerstid for å slippe unna de verste frostanfallene som følger abstinensene? Spør de noen gang om slossing og kveruleringen, brudd i skolegang og verstingrykte  kan skyldes noe annet enn pubertet? Eller om et spedbarns avvikendes atferd og reaksjonsmønster trenger en voksens utenforståendes forsvar?
 .
Jeg tenker ofte på om vi såkalte hjelpere tenker igjennom hva hjelpen vi gir skal bidra til for den hjelpesøkende på kort og lang sikt. På jobben i dag snakket vi om manglende samarbeid på tvers av feltet. Det er ikke sånn at en rusmiddelmisbruker alltid skal til rusbehandling først, kanskje er det andre utfordringer som må løses for at de skal kunne bryte med rusen og det miljøet rusen har å tilby. Eller om en pårørende skal til noe annet enn selvhjelpsgruppe for dem. Kanskje skal de oppsøke en organisasjon/forening som har med kroppslige sykdommer før de går inn i samtalegrupper. Som det ble spurt litt ut i luften i dag: Er vi hjelpere en gjeng som styres av  øm tankeløshet omringet av en mur av velvillighet. – som kanskje gjør så mye at hjelpen blir  mer til hinder enn til løsning – som opprettholder nød og elendighet, i stedet for å sette fri til et liv i selvstendighet?
 .
Med dagens opplevelser er jeg enormt takknemlig for at jeg fikk møte den lille Emilian på 13 dager som har foreldre som vil følge han opp etter alle kunstens regler.Det er trossalt flest av dem med slike oppvekstvilkår i samfunnet vårt…

2 Comments on “Øm tankeløshet og en mur av velvilje

  1. Vi fikk virkelig satt livet i perspektiv i dag, Rita – ingen tvil om det. Det arbeidet som gjøres i Retretten, er både ømhet og vilje på engang. Men det beste av alt, er at vi er flere som står sammen om det samme, slik at flere kan klamre seg til mer enn et håp og et ønske; nemlig kunnskap og oppfølgingen for å få det til. Engang for alle. Lære seg til å leve med de arrene en har..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: