En dør lukkes – jeg har mulighet til å åpne andre

Børli kopi

I morgen skal jeg holde et 2,5 timer langt foredrag  om sorg og bearbeidelse i stiftelsen Retretten. Under ser du  et lite utdrag fra dagboka jeg skrev da jeg var i behandling. Dette er fra dagen etter at jeg ble utskrevet. Fra den dagen i 1997 og frem til i dag 31.juli 2016 har jeg måtte gå inn i min historie, holde ut i bearbeidelsarbeidet av alle de tap livet har gitt meg. Veien frem til forståelsen av hvor viktig dette er, var lang og svært tung, men alle skrittene har vært nødvendige. I morgen håper jeg at jeg skal kunne, igjennom min posisjon som en Likeperson, gi  HÅP til dem som har det like mørkt som jeg hadde det.

TIRSDAG 4.2.1997

I går skreiv jeg ikke med vilje. Det var en rar dag for meg. Vi skul­le skilles, gå hvert til vårt etter mange ukers samboerskap. Dette er mennesker som jeg er blitt veldig glad i, og som har gitt meg svært mange gode minner å tenke på. Minner som kan være med på gi meg glede og lys i tunge og mørke stunder. Jeg har fått sma­ke på hva det vil si å ha det trygt og godt.

Nå skal jeg ikke si god natt til dem, jeg skal ikke se dem om morgenen, ikke spise flere måltider sammen med dem, ikke institusjonen i hvert fall. Ikke skal behandlerne her lese det jeg skriver mer hel­ler. Jeg får snakke med meg sjøl igjen. Det går greit, for jeg kjen­ner den virkeligheten, den er ikke så skremmende for meg. Jeg føler meg som Jeppe på Bjerget akkurat nå. Boms! rett fra him­melen og ned til virkeligheten igjen.

Life must go on!

Vi holdt den berømmelige talen for pasienter og ansatte. Jeg satt i armkroken til terapeuten min før og etter talen, så det gikk greit. Jeg fant et veldig fint dikt av Hans Borli som jeg holdt talen min ut ifra. Festina Lente.

Festina lente

Den som omsider når fram til
et høgt og lenge etterlengtet mål,

han vet dette: Det var dine feilsteg
som brakte deg hit. Ad mørke omveger,
over snublesteiner og myr og morass,
hastet du langsomt gjennom låglendet
mot høgdene
med solrand over

Ja, det er sikkert og visst at det var et av mine feilsteg som brakte meg hit. Og det største feilsteget jeg sjøl har tatt, er at jeg brukte alkohol som nødløsning for mine ødelagte nerver. Sånn kan det gå når du ikke innehar den rette kunnskapen om det du holder på med. Men som jeg også sa videre i talen, med verktøyet som klinikken har gitt meg og med selvhjelpsgruppa  i ryggen, skal jeg nok nå toppen, og da skal jeg ikke bare se solranden, men hele sola. Jeg skal jobbe mot det målet nå…

Nå i 2016  opplever jeg  til tider å se hele sola. Men det er ingen som har lovet meg – eller andre jeg kjenner – at livet ikke byr på utfordringer selvom man er edru og nykter. Livet svinger fra de dypeste mørke daler til de lyseste topper, men i dag vet jeg at det er dette som er mitt liv. For hver følelsesmessig nedtur jeg får vet jeg også  at når jeg kommer opp igjen skal jeg se nærmere på hva som skjedde, hva jeg kan gjøre annerledes – om jeg ønsker det…

 

ORDET

Høstmann i skogen

Kva hjelp det å syngje

som elv i det aude?

Kva hjelp det å kynge

med klokker for daude?

 

Kva hjelp det å skapa

all venleik i verda,

når Ordet lyt tapa

for svolten og sverda?

 

Slik undrast og spør vi

i modlause stunder.

Men hugse det bør vi:

Eit ord er eit under.

 

Dei gløymest dei gjæve,

og alt det dei gjorde.

Men livet er æve.

Og evig er Ordet.

 

 

Tor Jonsson 1953 i diktsamlinga Mogning i mørkret.

Flashback

 

Et lysglimt i tåka

Utstøtt. Ikke velkommen og ønsket. Tydelig tegn som viste deg det hvor du hører hjemme. Ute i mørket hvor ingen ser eller hører deg. Veien du skal gå i livet må du selv finne. Uten guide går det meste galt.

Det var tause kamper ingen visste om som måtte kjempes i håp om det gode. I håp om å få noe annet enn vredens oppmerksomhet. Et sinne som rammet hardt, men som aldri etterlot seg noen synlige bevis på de slag som nesten slo livsgnisten ut av sjelen.

Når timen  var der og det skjulte kom til overflaten var det uansett den med livets dårligste odds som måtte bøye nakken. Det hjalp ikke for hva kampene var kjempet eller årsaken til ord som var blitt  uttalt. Ens eget forsvar ble til øksen på huggestabben.

Det er dager og hendelser da slike opplevelser vekkes til livet…