En dør lukkes – jeg har mulighet til å åpne andre

Børli kopi

I morgen skal jeg holde et 2,5 timer langt foredrag  om sorg og bearbeidelse i stiftelsen Retretten. Under ser du  et lite utdrag fra dagboka jeg skrev da jeg var i behandling. Dette er fra dagen etter at jeg ble utskrevet. Fra den dagen i 1997 og frem til i dag 31.juli 2016 har jeg måtte gå inn i min historie, holde ut i bearbeidelsarbeidet av alle de tap livet har gitt meg. Veien frem til forståelsen av hvor viktig dette er, var lang og svært tung, men alle skrittene har vært nødvendige. I morgen håper jeg at jeg skal kunne, igjennom min posisjon som en Likeperson, gi  HÅP til dem som har det like mørkt som jeg hadde det.

TIRSDAG 4.2.1997

I går skreiv jeg ikke med vilje. Det var en rar dag for meg. Vi skul­le skilles, gå hvert til vårt etter mange ukers samboerskap. Dette er mennesker som jeg er blitt veldig glad i, og som har gitt meg svært mange gode minner å tenke på. Minner som kan være med på gi meg glede og lys i tunge og mørke stunder. Jeg har fått sma­ke på hva det vil si å ha det trygt og godt.

Nå skal jeg ikke si god natt til dem, jeg skal ikke se dem om morgenen, ikke spise flere måltider sammen med dem, ikke institusjonen i hvert fall. Ikke skal behandlerne her lese det jeg skriver mer hel­ler. Jeg får snakke med meg sjøl igjen. Det går greit, for jeg kjen­ner den virkeligheten, den er ikke så skremmende for meg. Jeg føler meg som Jeppe på Bjerget akkurat nå. Boms! rett fra him­melen og ned til virkeligheten igjen.

Life must go on!

Vi holdt den berømmelige talen for pasienter og ansatte. Jeg satt i armkroken til terapeuten min før og etter talen, så det gikk greit. Jeg fant et veldig fint dikt av Hans Borli som jeg holdt talen min ut ifra. Festina Lente.

Festina lente

Den som omsider når fram til
et høgt og lenge etterlengtet mål,

han vet dette: Det var dine feilsteg
som brakte deg hit. Ad mørke omveger,
over snublesteiner og myr og morass,
hastet du langsomt gjennom låglendet
mot høgdene
med solrand over

Ja, det er sikkert og visst at det var et av mine feilsteg som brakte meg hit. Og det største feilsteget jeg sjøl har tatt, er at jeg brukte alkohol som nødløsning for mine ødelagte nerver. Sånn kan det gå når du ikke innehar den rette kunnskapen om det du holder på med. Men som jeg også sa videre i talen, med verktøyet som klinikken har gitt meg og med selvhjelpsgruppa  i ryggen, skal jeg nok nå toppen, og da skal jeg ikke bare se solranden, men hele sola. Jeg skal jobbe mot det målet nå…

Nå i 2016  opplever jeg  til tider å se hele sola. Men det er ingen som har lovet meg – eller andre jeg kjenner – at livet ikke byr på utfordringer selvom man er edru og nykter. Livet svinger fra de dypeste mørke daler til de lyseste topper, men i dag vet jeg at det er dette som er mitt liv. For hver følelsesmessig nedtur jeg får vet jeg også  at når jeg kommer opp igjen skal jeg se nærmere på hva som skjedde, hva jeg kan gjøre annerledes – om jeg ønsker det…

 

One response

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: