Det er et ord, et blikk, en klapp på skulderen, en samtale når det er som mørkest som kan bety en forskjell mellom valget om livet eller døden. Alvorlige krenkelser en gang i livet – som oftest i barndommen da man var mest sårbar og ikke kunne velge seg bort, bidrar ofte til at man ikke orker å møte livet på livets premisser, og finner mestringsstrategiene som leder en inn på en enda mørkere vei.
Dagen i dag har vist meg hvor jeg ofte står i livene til mange vakre sjeler med brutale utvendige fasader. Jeg har fått se bøynde nakker, blikk som så ned da de så meg komme – til at de løftet hode og så meg rett i øynene da de forlot meg. HÅPET ble tent og en ny livsenergi fikk overta plassen etter missmotet og håpløsheten.
I kveldens refleksjonstid ringer telefonen. En kjent stemme sier: Han du snakket med før helgen og ukene før forlot oss søndag. Det vi så, så ikke han. Vi så et lys i hans tunnel, men han opplevde ikke å se ett eneste lysglimt hverken i sin hverdag eller fremtid. Han var tydelig på hva han ønsket og det var det han oppnådde. Jeg kan så inderlig forstå , hvil i fred kjære venn…Nå går mine tanker til dine foreldre og barn som fortsatt skal være her med oss…
Hvil i fred, unge mann.