Folkemord, et lite barn blir drept. Kvinnens yngste barn. Sorgen var stor, men skyldfølelsen større. Følelsen av å ikke ha tatt godt nok vare på babyen i kaoset, rev den sønderknuste moren i stykker. Sorgen ble ikke mindre ved at hun ikke hadde en grav å sørge ved. Flere år etter forteller hun sin historie:
En dag arrangeres det en felles lystenning for de døde på en gravlund i kvinnens landsby. Hun setter seg på utsiden og følger med. Hun bestemmer seg for at den første graven hun kommer til som ikke har et tent lys, skal bli graven til hennes tapte barn.
Igjennom denne handlingen kunne hun vende tilbake til de andre barna sine og være en tilstedeværende mor dem. En omsorgsperson de trengte for å kunne komme seg videre i sine liv.
En løsningsorientert kvinne, som så etter noe som kunne hjelpe henne og hun fant det. Så lite, men det gjorde en stor forskjell. Forsoning er et godt problemløsningsord.
Denne historien hørte jeg i dag – en historie hentet fra virkeligheten og den gjorde virkelig inntrykk. Den setter mye i perspektiv for meg
Du gir oss perspektiv på livet, med dine gode delinger fra virkeligheten, fra medmennesker du møter på din vei, slik vi ikke alltid opplever den her hjemme i vår egen, trygge stue.
Denne historien ga inntrykk