Den bedrageriske natur

deicm-kopiPå vei til toget, gjennom parkanlegget som ligger rundt Oslo Universitet er plenene dekket av løv. Lukten fra det våte høstløvet vekker minner fra barndommen. Gode bilder kommer frem på netthinna. Dette er fra en slitsom tid hvor hovedoppgaven min besto i å gjemme meg fra alt og alle. Slippe unna all oppmerksomhet og finne roen…

Det er spesielt bilde av en kveld jeg trekkes stadig mot. Kvelden har et kjølig drag. Ikke kaldt. Lyktene utenfor biblioteket lyser opp kroken jeg oppholder meg. Jeg har full oversikt over begge veiene som leder inn til gjemmestedet mitt. De andre unge fra Møllergata skole og Hammerborg fritidsklubb står på motsatt side av hvor jeg sitter. En av gutta på ”kjærrer’n” har mekka en ”rev” som jeg fyller maispipe med og fyrer opp. Jeg kjenner roen siger inn og hele meg får slappe av…

Stemningen jeg fornemmer av høstbildet jeg får opp i mitt indre leder meg til andre steder som har utlikna depresjon og angst. Et gutterom hvor flere deler av en Gilera ligger spredd utover gulvet og på salongbordet. Pussemidlet Duraglitt med filler var også litt strødd rundt. Brune små apotekflasker med destillert bensin står også på bordet -klare til bruk. Ikke til mopeden, men til innvortes bruk for et mennesket med en urolig sjel. Jeg kjenner smaken i munnen og hører det velkjente ”bojojojong” før jeg synker inn et sted hvor ingen kan nå meg…

Lengselen etter den totale stillhet i hode og nervesystemet fyrer opp andre erindringer fra steder jeg minnes med glede. Det er våren, en tidlig morgen i skogen og solen har begynt å gi god temperatur. Det er kun fuglene og meg som er oppe. En avis jeg har spart fra dagen før får selskap av en sekspakning med kalde små ”bjørnunger” og en flaske med hjemmelaget ”tyrkershot”. Etter en nokså kort stund kjenner jeg den deilige befriende varmen bre seg i kropp og sinn. Deretter forsvinner timene og døgnet uten at jeg trenger å delta…

Disse bildene kommer oftere og oftere til meg. Det er flere av dem og alle er knyttet til en fred og ro som er utløst av rusmidler. Her jeg sitter nå ser jeg på et lite veggskap hvor alle pillene og hasjen min en gang lå. Jeg ser stua det hang og de feststemte dager hvor det var mye latter og moro. I kjøleskapet mitt er det en liten isbitform som minner om den jeg en gang gjemte amfetaminen min i. Amfetaminen som jeg måtte bruke for å kunne justere alkoholblackouten jeg normalt drakk for, men som av og til var uønsket …

Nå da jeg har tid til å tenke igjennom hva jeg har opplevd den siste tiden så forstår jeg hvordan og hvorfor disse bildene har fått litt større plass i tankene mine enn jeg har godt av. Fløyelsrusen som bildene skaper ligger over 30 – 40 år tilbake i tid. Jeg får aldri oppleve den igjen uansett hvor lang tid jeg har vært edru og nykter. Selv da jeg var under 20 og hadde hatt noen år helt rusfri, fikk jeg jo ikke den alkohol, hasj og bensinrusen som før fylte 14. Men lengselen etter denne stemningen har jeg hatt i alle år…

Hasjrøykinga mi skapte mer og mer paranoide tanker jo eldre jeg ble. Normale samtaler var så å si umulig om jeg hadde røyka over en periode i mine såkalte «hvite og nyktre dager» , fordi jeg trodde at alle folk var ute etter meg for ett eller annet. Jeg våget ikke lukke opp døra fordi jeg usikker på om det var politiet som kom for å ha rassia. Bensinrusen ble raskt byttet ut med andre rusmidler som enten roet ned eller virket oppkvikkende. Alt ettersom hva jeg trengte av energi…

De hyggelige morgningene med fuglesang og kos ble erstattet med kampen om å få flaska til munnen og at svelgen med alkohol skulle sitte. Besøket hos legene og hjelpeapparatet handlet ikke om at jeg ville bli fri fra de midlene som gjorde meg syk, men å manipulere leger og andre til å gi meg resepter og uttalelser jeg selv mente jeg måtte ha…

Mitt sosiale nettverk endret seg fra gjestene som satt i  baren i 21 etg på SAS-hotellet til livskonkurse mennesker i en park eller på ei brun bydelspub. Men mesteparten av tiden gikk med på være ensom i en nedslitt og rotete leilighet på tvangssalg bak igjentrukne gardiner, døgnet rundt. Samtaler med interessante oppbyggelige temaer ble byttet ut med mye latterliggjøring og nedrakking av mennesker som gikk på jobb og gjorde en innsats for samfunnet og til hvor neste fest skulle være. Hovedaktiviteten hver eneste dag gikk alikevel mest ut på å finne penger – eller hvem som kunne gi meg ett eller annet som ga meg en opplevelse på at jeg fungerte i min hverdag…

Hva som egentlig har uroet meg mest i det siste er ikke lett å si. Er det ytre presset fra alle kanter eller er det knyttet følelsene flashbackene fra ” The good old days” gir? Egentlig spiller det ingen rolle – det som betyr noe for meg her jeg sitter sammen med mannen i mitt liv, er at jeg fremdeles er edru og nykter. Jeg har friheten til å ta valg, det er ikke et rusmiddel (kalt selvmedisinering) som bestemmer over mitt liv i dag…

Jeg takker mine travle dager som er fylt opp med oppgaver som skal bety like mye for andre som for meg selv. Og det er av denne grunn at ikke følelsene knyttet til bildene ikke har fått mulighet til  å flytte inn i hode mitt på en slik måte at jeg har forfulgt lengselen etter å få en rask lindring og en indre fred og ro. Nå går tankene tilbake  på hva jeg lærte på mitt siste institusjonsopphold for knappe 20 år siden:

Stå vakt ved tankens port…

hvil-og-gronn