Lys og varme

I dag skal min 20 års nykterhetsdag og Retrettens 15 årige arbeid markeres. Torsdag var dagen min – og mars var måneden ideen om Retretten ble skapt. Min diagnose fra 1996, Behandlingsresistens og uføretrygd utløste ikke noen mulighet til hjelp i det offentlige og min økonomi tillot ingen behandling i det private. Frem til 2000 hadde Petter med flere vært min støtte, men jeg trengte noe annet også. Noe jeg helt ikke kunne sette ord på selv.

For 20 år siden var alt som kunne minne om et liv borte. Det var ingen glede igjen, alt var så mørkt, så mørkt. Det fantes ingen flere utveier til noe annet enn dette mørke – jeg hadde forsøkt alt. Alle mine døgns timer var en kamp om å slippe fysisk og psykisk smerte. Ensom satt jeg i leiligheten som var for tvangssalg og planla hvordan jeg skulle ta knekken på meg selv. Mine tidligere selvmordforsøk var blitt avslørt i siste liten. Til min fortvilelse, men til glede for dem som fryktet å sitte igjen med skyld. Mitt siste forsøk skulle ikke bli avslørt fordi jeg skulle leve tilsynelatende normalt. Altså være rusa stort sett døgnet rundt, men jeg skulle slutte helt å spise. Men livet er sterkt. Livskraften skulle seire denne gangen også. En nabo reagerte. Hun var selv ute av stand til å hjelpe meg, men hun ringte noen hun trodde visste råd. Petter kom.

Jeg hadde forsøkt alt – alt jeg hadde mulighet til å prøve ut. Men. Uansett hva jeg forsøkte meg på var det alltid en pille, alkohol eller narkotisk stoff med i mine forsøk på å endre livssituasjonen min. Jeg klarte aldri å stå i en hverdag uten. Petter sa: Du må ta rusen din først, så får du se hva du har igjen å jobbe med. Sånn ble det. Tiden som hadde gått med til rus: få tak i penger, få tak i rusmidler, innta rusmidlet og nyte effekten av rusmidlet uansett om det var rensa viduspyslerveske eller amfetamin, måtte fylles med noe annet. Utdanning ble min fyllmasse. Via kunnskapen jeg fikk forsto jeg mer av meg selv og samtalen med en pateren i den katolske kirke fikk jeg plassert skylden og skammen der den hørte hjemme. En kompetanse jeg valgte å gi videre til dem som står fast i sine liv.

Det største ved valget jeg tok i 2001 er at jeg har fått gleden av å se lykkelige barneøyne til barn født av tidligere alkohol – og rusmiddelmisbrukere. De lykkelige stemmene til dem som engang levde i samme mørke som meg selv. De har fortalt meg om eksamener som er tatt, jobber de har fått, ekteskap som er inngått, boliger som er kjøpt og julefeiringer de er invitert tilbake til og mye, mye mer som de fleste i vårt samfunn tar forgitt. Jeg vet hva dette betyr, jeg har kjent gleden ved mye av det de snakker om. I dag er jeg ikke bare den lille flammen de kan varme seg på og lyskilden de så sårt trenge for å finne sin vei – jeg får lov å være den ene fortrolige de deler sine gleder med. Stort for meg. Mye, mye større enn noen kan tenke seg. Jeg vet hvor jeg kommer fra, veien som er gått til der hvor jeg er i dag. Hvert sekund av den 20 årige reisen jeg nå har hatt, har jeg vært tilstede med hele meg. Ikke ett sted har jeg gitt meg selv muligheten til å stikka av i rusens himmelske verden. På en eller annen måte skal jeg gjøre alt for at jeg skal kunne fortsette å gi HÅP – både til meg selv og de jeg har sagt JA til å arbeide for…