Det er lettere å takle 1000 vonde ord enn ett rosende

RITA`S HJØRNE: ( fra HELGinnleggelsen til Retretten)

Flach back. ” Det er lettere å takle 1000 vonde ord enn ett rosende”. De vonde og sårende synker inn og legger seg fint i rekken av alle dem som har kommet tidligere. De gnager og river i sjela. Alt det gode man har opplevd blir viska bort på noen få sekunder. Et mørket fylles opp i deg og senker sinnet. Du trekkes inn på gamle løsningveier. Løsninger som har skapt dype spor i hjernen og som blir henta frem av autopiloten når livet føles truet. Ønsket om å få lov til å dø blir en tanke som hjemsøker hypping fordi rusing ikke er et alternativ lenger.

Sånn var det i mange år både før og etter at jeg ble nykter og edru. Jeg lengtet etter å få dø – slippe det slitsomme livet jeg ikke klarte å handtere. Verken som rusa eller rusfri. Det var ikke slik hele tiden, men hver gang problemene ble så store og hvor jeg forsto at jeg ikke hadde mulighet for å få løst dem. Mine erfaringer med mennesker gjorde at det å be om hjelp var utenkelig. Jeg skulle ikke være til plage og belastning.

Søndag var det en markering av at jeg hadde vært rusfri i 20 år og at Retrettens arbeidet har virket i 15 år. Det var helt surrealistisk. Jeg visste at det skulle markeres , at ressursgruppa til Retretten, styreleder og noen medarbeidere i Retretten holdt på med ett eller annet, men ikke mer. Jo nærmere jeg kom til dagen 27.november klokken 17.00, jo mer uvel ble jeg. Jeg var redd for at jeg skulle bli helt satt ut og få slitsomme tanker igjen. Jeg følte at jeg taklet utfordringene som er for tiden på en grei måte, men var usikker på om jeg ville takle belastningen positive tilbakemeldinger kunne gi samtidig med det andre.

Michel – delt glede er dobbelt glede

Hele kvelden var full av godord alt fra brukere av Retrettens tjenester, Ordfører Marianne Borgen, komitemedlem Ulf A. Leirstein, Justisminister Anders Anundsen til statsminister Erna Solberg. Vi ble hyllet. Petter fikk Retrettens fortjenestemedalje for å ha passet på meg og Retretten i alle disse årene. Det hele ble toppet med et intervju av meg som bare Morten Krogvold kan – Ansikt til ansikt. Gode spørsmål som fikk meg til å reflektere over hvordan det har vært, hva som har skjedd opp igjennom årene og dagen i dag.

Jeg fikk ikke sove så lett den natten  og ble liggende å tenke på alt. Det aller største var at jeg har vært totalavholdende fra alle rusmidler i 20 år, på 13 år har jeg sammen med mannen min fått meg et trygt hjem – en utenkelig drøm jeg har hatt i hele mitt liv, jeg har en hverdag jeg stort sett elsker og jeg har blitt tøffere til å be om hjelp når det kommer til Retrettens eksistens. Fremdeles sliter jeg med at mitt private skal bli for belastende og at mennesker jeg er glad i skal gå fra meg. Forskjell fra tidligere er at jeg nå har flere jeg kan snakke med og ikke bare mennesker som er rusmisbrukere eller psykisk ustabile. Jeg opplever at jeg har mange mennesker rundt meg som vil meg godt, jeg trenger ikke være redd for at dem skal dolke meg i ryggen når formen deres er dårlig.

Hverdagen kom brått tilbake, men godfølelsen etter søndagens markeringsfest sitter fremdeles i kroppen på meg. Bare det å handtere så mange sterke følelsesmessige opplevelser jeg har hatt i det siste uten å falle tilbake til gamle løsningstanker er stort for meg. Gleden har ofte vært tyngre å bære enn det som gir  psykisk smerte – nå taklet jeg dem begge og det i løpet av et døgn.