Et stort menneske har forlatt oss

kaci

Et sterkt minne om glede og sorg

Din myke og beroligende stemme har stilnet. Vi gjorde så mange forsøk på å møtes de siste 2 årene. Vi to travle damene. Var det ikke møter, så var det ferier i Frankrike eller USA,  behandling og operasjoner.

Vårt første møte var i 2006 og siden ble det flere.  Antallet av besøkende og oppgavene i Retretten økte og du var en god samtalepartner for meg i disse årene.  I 2010 spurte jeg om du kunne komme til oss og vise vei i jungelen av lover og regler som stiftelser må leve etter. Du ryddet plass en ettermiddag i din overfylte avtalebok og kom. Både styret vårt, revisoren og jeg spurte om smått og stort jeg tror vi  alle lærte mye av deg de timene du ga oss av din travle hverdag.  

I 2012 fikk jeg gledens og sorgens budskap på samme dag. Du overrakte  meg stiftelsen Scheiblers hederspris på samme tidspunkt som min lillesøster ble begravet. Du lo og gråt sammen med meg. Jeg fikk prisen for det gode arbeidet jeg gjorde for rusmisbrukere samtidig som  min søster døde av en overdose. Måten du favnet meg på  minnet meg om: selve  livet i et liv  kunne jeg ikke gjøre så mye med.

Nøyaktig 2 år etter dette så fikk vi begge kreftdiagnosen. Vi hadde en lunsjavtale følgende uke. Samme dag ringte vi  begge til hverandres kontor  for å kansellere møte –  med nøyaktig  samme begrunnelse. Tiden etter dette snakket vi mye sammen på telefon. Vi delte gledelige ting vi hadde opplevd og som vi var helt sikre på vi skulle få nyte til fulle igjen.

Et minne jeg har var da du ventet et barnebarn, ett år eller så før vi ble syke. Jeg satt på  toget og  holdt deg med selskap  over telefonen så du kunne holde nervene i sjakk. Jeg var i andre enden helt du gikk inn i et nytt møte. Du fikk nyte samvær med både dette barnebarn og din øvrige elskede familie– i noen år til.

2014 gikk med til behandling for oss begge, 2015 ble det sporadiske telefonsamtaler hvor vi begge var glade for livet vi hadde. Tiden fløy fra oss og da vi møttes i mai 2016 avtalte vi å møtes 3. juni for en skikkelig jentelunsj. Du var så interessert i alt vi i Retretten holdt på med og du var svært interessert i veien videre. Du heiet på meg og kom med innspill, selvom vi ikke lenger fikk økonomisk støtte fra Scheibler. For meg var det stort at du fremdeles brydde deg om vårt arbeid og meg. Den 3 juni ble jeg hjerteoperert og vi satte avtalen på vent igjen.

Siste email og sms jeg fikk av deg var i begynnelsen av desember. Du var så oppriktig lei deg for det jeg gikk igjennom. Her jeg sitter nå så viser det virkelig hvilket medmenneske du var. I din sykdom, som jeg går utifra du visste utfallet av, så tok du deg tid til både den profesjonelle siden av hva saken dreide seg om, samtidig som du også viste meg at du brydde deg om meg som menneske. Du forsto nok mine følelser opp i alt bedre enn noen fordi du hadde den yrkesbakgrunnen du hadde.

Kjære, kjære Kaci, ditt lille menneskehjerte som hadde plass til så mange og så mye, har sluttet å slå, men du skal vite at du har satt dype spor i mitt hjerte og i mange andres. Ikke minst har alle vi, medarbeidere og brukere i Retretten, så uendelig mye å takke din støtte for. Selve livet i livet ga du oss ikke, men du bidro til at mange av oss i dag kan blant annet kan gi barn et trygt og forutsigbart liv uten rusmisbruk.

Mine tanker går til din ektefelle, dine barn, barnebarn, øvrig familie og alle som sto deg nær. Hvil i fred !

fotspor

Livet gir og tar – i dette er vi maktesløse

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Når  halvparten blir borte

Syklisten i 60 årene, er i den tunge varebilens blindsone, på et sekund er han under det store dekket. Syklisten kjenner at dekket triller over høyre arm, videre over midjen og opp mot skulderen.

  • Armen får noen dype skrubbsår, 9 ribben brekker, skulderen øm og et lite kutt i hode. Gleden er stor over livet som føltes ble gitt han på ny i gave.

Overdose 15 på 10 år. Han ligger urørlig på bakken, ikke et livstegn. Armen ligger ned langs siden med håndflaten under hofta. Høyre ben ligger i vinkel under det venstre. Huden er askegrå og munnen blåhvit.

  • Ambulansen kommer. Amputasjon blir det eneste livsreddende midle som gies han. Sinne fordekker den fortvilelse han har. Om det var for at livet ble berget vites ikke.

Småprat på senga etter å ha feiret 52 års  bryllupsdag. Planene for de neste ukene var klare og gleden over det nyankommende barnebarnet er et utømmelig tema. Poff ! livet sluknet.

  • Vi alle har sagt farvel. Ektefellen går hjem. Alene. Aldri mer skal de holde hverandre i hendene si god natt eller god morgen min  kjære – til hverandre. Aldri. Aldri. Mer.                                                    Hvil i fred kjære Gerry !

Et liv kan ikke taes for gitt!

Det er vondt å ha det vondt

Ensom fugl

En utsikt kan være både god og vond

I den siste tiden har jeg lært vanvittig mye. Mest av alt hvilken påvirkning Facebook og Twitter har – på godt og vondt. En av de viktigste tingene jeg har lært er at jeg, som tidligere rusmisbruker og hjelpetrengende med den jobbe jeg har i dag med en åpen FBside, må være veldig bevisst hva jeg stiller meg bak. Jøyjemei hva folk får ut av det de opplever bak et klikk.

 
Natten er en tid hvor tankene kommer og PM’r blir sendt. Mye av det jeg har fått inn den siste tiden er sår lesning. Er det noe jeg vet mye om så er det å føle seg ensom og fanget i et destruktivt liv, jeg vet også at den eneste måten å komme ut av dette er hjelp fra andre mennesker. Når jeg leser noen av meldingene jeg har fått så er jeg glad for er at det ikke var noe sosiale medier når jeg reiste meg fra elendigheten. Om man føler seg ensom og overlatt til seg selv i det vanlige livet og får bekreftet denne følelsen av å følge sine såkalte hjelpere på sosiale medier, ja da blir det tungt.
 Jeg arbeider i dag med den samme gruppen  jeg har gjort i 15 år og jeg har enormt mange  erfaringer på hjelpetrengende i alle aldre  har funnet sin vei til en hverdag de trives med. Mang en gang har jeg blitt forundret over hva som skulle til for at et menneske kunne endre  et liv fra helvete til en hverdag som gjør dem godt. Glad jeg ikke trenger å mene noe om det, jeg trenger ikke å mene noe om andre tilbud til den gruppen jeg arbeider for oppsøker – jeg kan bare akseptere at det er mange veier til Rom. Effekten av latterliggjøring av noe en hjelpetrengende  tror på kan  gjøre vondt langt inn i sjelen. Og det å ha det vondt er vondt, det er noe vi alle vet.