Din myke og beroligende stemme har stilnet. Vi gjorde så mange forsøk på å møtes de siste 2 årene. Vi to travle damene. Var det ikke møter, så var det ferier i Frankrike eller USA, behandling og operasjoner.
Vårt første møte var i 2006 og siden ble det flere. Antallet av besøkende og oppgavene i Retretten økte og du var en god samtalepartner for meg i disse årene. I 2010 spurte jeg om du kunne komme til oss og vise vei i jungelen av lover og regler som stiftelser må leve etter. Du ryddet plass en ettermiddag i din overfylte avtalebok og kom. Både styret vårt, revisoren og jeg spurte om smått og stort jeg tror vi alle lærte mye av deg de timene du ga oss av din travle hverdag.
I 2012 fikk jeg gledens og sorgens budskap på samme dag. Du overrakte meg stiftelsen Scheiblers hederspris på samme tidspunkt som min lillesøster ble begravet. Du lo og gråt sammen med meg. Jeg fikk prisen for det gode arbeidet jeg gjorde for rusmisbrukere samtidig som min søster døde av en overdose. Måten du favnet meg på minnet meg om: selve livet i et liv kunne jeg ikke gjøre så mye med.
Nøyaktig 2 år etter dette så fikk vi begge kreftdiagnosen. Vi hadde en lunsjavtale følgende uke. Samme dag ringte vi begge til hverandres kontor for å kansellere møte – med nøyaktig samme begrunnelse. Tiden etter dette snakket vi mye sammen på telefon. Vi delte gledelige ting vi hadde opplevd og som vi var helt sikre på vi skulle få nyte til fulle igjen.
Et minne jeg har var da du ventet et barnebarn, ett år eller så før vi ble syke. Jeg satt på toget og holdt deg med selskap over telefonen så du kunne holde nervene i sjakk. Jeg var i andre enden helt du gikk inn i et nytt møte. Du fikk nyte samvær med både dette barnebarn og din øvrige elskede familie– i noen år til.
2014 gikk med til behandling for oss begge, 2015 ble det sporadiske telefonsamtaler hvor vi begge var glade for livet vi hadde. Tiden fløy fra oss og da vi møttes i mai 2016 avtalte vi å møtes 3. juni for en skikkelig jentelunsj. Du var så interessert i alt vi i Retretten holdt på med og du var svært interessert i veien videre. Du heiet på meg og kom med innspill, selvom vi ikke lenger fikk økonomisk støtte fra Scheibler. For meg var det stort at du fremdeles brydde deg om vårt arbeid og meg. Den 3 juni ble jeg hjerteoperert og vi satte avtalen på vent igjen.
Siste email og sms jeg fikk av deg var i begynnelsen av desember. Du var så oppriktig lei deg for det jeg gikk igjennom. Her jeg sitter nå så viser det virkelig hvilket medmenneske du var. I din sykdom, som jeg går utifra du visste utfallet av, så tok du deg tid til både den profesjonelle siden av hva saken dreide seg om, samtidig som du også viste meg at du brydde deg om meg som menneske. Du forsto nok mine følelser opp i alt bedre enn noen fordi du hadde den yrkesbakgrunnen du hadde.
Kjære, kjære Kaci, ditt lille menneskehjerte som hadde plass til så mange og så mye, har sluttet å slå, men du skal vite at du har satt dype spor i mitt hjerte og i mange andres. Ikke minst har alle vi, medarbeidere og brukere i Retretten, så uendelig mye å takke din støtte for. Selve livet i livet ga du oss ikke, men du bidro til at mange av oss i dag kan blant annet kan gi barn et trygt og forutsigbart liv uten rusmisbruk.
Mine tanker går til din ektefelle, dine barn, barnebarn, øvrig familie og alle som sto deg nær. Hvil i fred !
