Søndagsmorgen, småfuglene synger fra trærne på utsiden og minner om at det snart er vår, men ellers er det helt stille her hjemme hos Lucky og meg. Lille Lucky og jeg sitter i samme stol så jeg kjenner det lille hjerte hennes slå og ser at hun puster jevnt. Hun er det nærmeste jeg kommer eget barn og derfor kaller jeg henne ”datter’a mi”. I ettermiddag skal vi to ta toget til Ål i Hallingdal for i morgen tidlig skal jeg holde foredrag på en folkehøyskole og skal bruke hele formiddagen i dag til å forberede meg.
Klokka er 0615 og jeg sitter med dagens første kaffekopp, ser ut på den rødlige himmelen som forteller at det skal bli en solfylt dag i dag også. Mac’n ligger klar på den store fotskammelen så jeg kan bare begynne å skrive på foredraget som skal omhandle brukermedvirkning. Foredraget har jeg kalt: Mennesket trenger…Ved siden av mak’n ligger boka om Christoffer som jeg ble ferdig med i går kveld. Stemningen boka etterlot seg sitter fremdeles fast i meg.
Dette hadde jeg kviet meg til. I utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for å ikke lese boka om Christoffer. Forsidebildet hadde fortalt meg nok. Det såre tankefulle blikket og munnens uttrykk som understreker det hele, gjorde at forsto mer enn ord kan si. Jeg har rett og slett ikke orket å utsette meg selv for alt som eventuelt kunne dukke opp av gamle minner. Det var først etter forfatterkurset på Engø gård med forfatter Jon Gangdal og forlaget Prego mobile at jeg følte at jeg måtte lese boka om Christoffer – ” Jeg tenker nok du skjønner det sjøl”.
Tankene rundt boka farer som en virvelvind – jeg klarer ikke feste dem på noe. De svitser mellom minner fra egen barndom og spørsmålet: Hvordan er det mulig ? På ett ”fuckings” år klarer en voksen mannsperson først å splitte og rive i stykker to familier og til slutt drepe en liten uskyldig gutt – et lite barn – hvordan er det mulig?
Et kobbel av fagutdanna folk, alt fra pedagoger til legespesialister, er rundt denne lille gutten og likevel så handler de ikke på alle dem synlige tegnene på vold og en atferden som kan bekrefte at det pågår et overgrep mot barnet. Alle, familie, naboer og fagfolka, stiller seg spørsmål og gir seg selv svar. Slik jeg ser det så velger de å tro på et svaret som bidrar til at de slipper ubehaget det er å konfrontere en voldsperson. Fagfolka legger skylden på dårlig stabilisering av medisiner og holder sitt fokus på det. Skolen velger å forholde seg til hva medisinutrederene og en redd liten og lojal gutt sier. Guttens far som selv er i en krevende livssituasjon med etablering av ny familie og bolig velger å tro at gutten hans har det fint med mor og hennes nye samboer siden han ikke hører noe fra dem. De forsøkene som morens nærmeste gjør parkers på en måte at frykten for å miste all kontakt med barnebarn og datter, hindrer dem til å gå hardere til verks – mens Christoffer lever.
Med min bakgrunn og innsikt kan jeg se noen tenkelige årsaker til at Christoffers død var mulig. Jeg kan forstå mors reaksjoner som bidrar til at den fysiske og psykiske volden kan gjennomføres. De skriveferdigheter som kreves for å fremstille mine teorier besitter jeg ikke så dette skal jeg ikke gå inn her, men det jeg kan si her og nå er: Vi må ha sterke mennesker i alle yrkesstillinger og ledd som arbeider med barn. Vi må ha mennesker som ikke er redd for å feile når barns rettigheter skal sikres. Vi kan ikke overlate et barns skjebne til skadeskutte innen hjelpe og utdanningssystemet som ikke har jobbet med sine egne traumer. For slik jeg leser denne boka så opplever jeg at alle involverte som har et mandat i form av sin stilling om å sikre at barn har det godt, har et handlingsmønster som traumatiserte: Fight, Flight, Freeze – (sloss, flykt ,frys) – som fikk døden som følge.
Nå må jeg forsette på mitt foredrag: Menneske trenger…
Sterk, innsiktdfull deling!