“Om omsorgen for vårt felles hjem”

Dette er en vakker bok som viser oss et blodig alvor. Når jeg leser den kjenner jeg på et voldsomt savn etter at vi må være snille mot hverandre. Vi har en jord, vi har et felles ansvar for at våre barn og ungdom skal få et godt oppvekstmiljø. Det er ikke snakk om våre barn, dine barn og andres barn. Vi har alle et ansvar for hverandre- voksne som barn…

Jeg forstår at når noen bare ser seg selv så blir det vanskelig å tenke helhet og kollektivt – men jeg har lov å drømme at vi alle skal se hverandre og kunne støtte den som ligger nede eller er svakere enn oss. En dag er det meg, en dag er det deg – vi begge trenger tryggheten om at du er der når jeg er svak…

Det er naivt å tro at verden noen gang skal bli sånn – når vi mange ganger ikke makter å være snille mot våre nærmeste en gang , men jeg drømmer likevel. Om noen dager skal jeg bli bestemor. Hva møter dette lille rene og uskyldige vesen: Trussel om atomsprengninger, uforståelige kriger mellom religioner hvor alle parter gjemmer seg bak at dreper for sin  Gud og enkeltmenneske som glemmer at vi alle er en del av en helhet og økonomiske overskudd et sted kan skape lidelser og nød et annet på en annen plass – som igjen  vil ramme oss alle ….

Pave Frans kaller jorden, som er vårt felles hjem,  for en søster og han  sier: Denne søsteren roper nå ut til oss om skadene vi har påført henne gjennom uansvarlig bruk og misbruk av godene…