Stiftelsen Retretten – ingen barnehage

Mitt HÅPLikeperson og likepersonsarbeid. Den som tror at det er bare, bare å arbeide i Stiftelsen Retretten som likeperson tar feil. Det er ikke hvem som helst som kan eller orker et slikt arbeid over tid. En likeperson hos oss har lidd lenge og nok. Den har levd i et helvete få kan tro er mulig i vår rike velferdsstat. En stat vi tror at alle har det godt – eller har en mulighet til å ha det godt. Vi som arbeider som likeperson i Retretten kan alle skrive mer enn en bok om mytene om verdens beste land å bo i.

Hva kjennetegner oss som arbeider i Retretten? Vi er inkluderende og rause. Vi ønsker at dem som oppsøker oss – med samme bakgrunn som oss selv, skal få det godt i sine liv. Slik vi har fått det i vårt. Der ”hvermannsen” ser på handlingene til dem som oppsøker oss og dømmer menneske ut fra det, ser vi mennesket bak handlingene og tilbyr en hånd og holde i inntil dem står og går for egen maskin på en konstruktive måte.

Av mange grunner ønsker jeg ikke at noen skal få vite om all den smerten vi møter på i Retretten. Den ligger langt over hva en vanlig borger har fantasi til å se for seg. Bildene slikt kan etterlate seg ønsker jeg ikke at noen skal hjemsøkes av. Samtidig så skulle jeg ønske mange flere skulle forstå hva vi faktisk står i hver dag.

De med den tyngste bagasjen i vårt samfunn, og spesielt de som går under radaren,  har i mange tilfeller ingen alternativ til vårt. I alle fall inntil dem kommer til oss. Vårt fremste arbeid er å hjelpe dem som lider til å finne frem til det som kan hjelpe dem. Hos oss får dem kun en timeout fra hverdagsstresset og evnt. litt økt kunnskap om dem selv. Veldig mange har som lever med egen eller andres avhengighet har det behovet.

Da jeg fikk ideen om Retretten så visste ikke jeg at det var så mye følelsesmessig nød i samfunn vårt og at det  skapte så mye problemer for menneskene. Denne uka ble boka om ANTAkurset lansert. Et lærings og motivasjonskurset som jeg utviklet i 1999/2000. I den forbindelse inviterte Tv2 God Morgen Norge meg til et intervju. På ettermiddagen stoppet en mann meg og sa: Jeg gikk inn og leste om ditt arbeid i Retretten og skulle ønske jeg hadde noe som gjorde at jeg var i målgruppen din. Han hadde ingen tilknytning til rus, men kun til en far som bare var psykisk syk. En far som hadde vært i fredsbevarende styrker i Midtøsten. Vi fikk snakket litt før toget hans kom, men ba han ringe meg en dag han hadde tid. Det kan jo hende vi i Retretten kjenner til andre steder han kan få hjelp.

5 Comments on “Stiftelsen Retretten – ingen barnehage

  1. Tilbaketråkk: En pårørende deler « Rita Nilsen

  2. Jeg blir like imponert over rausheten din og deres, og hjertet gledes når jeg får lov å se kjærlighet i praksis:) tusen takk ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: