Et typisk tilfelle

Et utdrag fra boka: Veien fram går først tilbake.

” «Alt faller fra hverandre. Ekteskapet ryker. Barnas fundament rives i stykker. Arbeidskollegaer dekker over mangelfullt utført arbeid. Boligen ser mer og mer ut som en svinesti, og den lille familien står i fare for å bli kastet ut på grunn av mislighold og ubetalt husleie. Alt på grunn av alkohol, narkotika og piller som han trodde at han kunne kontrollere inntaket av. Det kunne han ikke.»

Januar 2017: Jeg ser programmet «Intervention» på amerikansk TV. Det handler om familiedynamikken i en rusmiddelmisbrukers hverdag. Dette er for meg kjent, både fordi jeg selv levde med mye av det i over 20 år som aktiv rusmiddelmisbruker fram til 1996, og fordi jeg siden har sett og hørt mye i mitt arbeid fra denne delen av virkeligheten.

Programmet viser oss blant annet den usminkede virkeligheten til en aktiv rusmiddelavhengig. Klippene er hentet fra hverdagen til familien og misbrukeren. De viser oss galskapen som følger et slikt liv. Det som særlig fanger min oppmerksomhet er de redde øynene til barna. Men også desperate foreldres kamp for sitt barn som er i ferd med å gå til grunne, og søsken som føler seg oversett.

Dagens episode handler om en mannlig, godt voksen rusmiddelmisbruker. Hans hjelpeløshet, som blir forsøkt dekket over av en blanding av tøff holdning og offerrolle, er både smertefull og flau å se på. Det er så tydelig at det er en påvirket person som kjemper for å opprettholde både verdigheten og misbruket med minst mulig negative konsekvenser for seg selv. Men han vet ikke selv hvor gjennomskuelig dette er, og hvilken skade han påfører andre.

Barna hans forteller om hvordan kranglingen mellom foreldrene har påvirket dem. Fraværet av faren etter skilsmissen, blir forklart med at barna ikke vil se ham fordi de er manipulert av sin mor. Søsknene hans er bekymret for foreldrene deres, som nå bor i en husvognpark sammen med den rusavhengige broren. De har nedsatt helse, men må fortsette å jobbe fordi de ikke tør å pensjonere seg av frykt for at pensjonspengene deres ikke vil strekke til. Dette feies til side av sønnen, som hevder at søsknene hans bare er redde for å miste arv.

Spørsmål om hvorfor han selv sluttet i alle jobbene sine etter kort
tid og ikke hadde arbeidet på over ett år, blir forklart med at enten så var sjefen eller kollegaene noen drittsekker, eller så ble han ble snytt på lønna. Selvsagt var det under hans verdighet å jobbe som oppvaskhjelp – og nå var det økonomisk krise i landet så det fantes ikke arbeid for han.

Det topper seg da han blir spurt om hvorfor han må ruse seg hele tiden og ikke vil i behandling. Han mener at det han driver med ikke er rusing, men helt nødvendig selvmedisinering. Den eneste måten han kan fungere på er å innta noe som roer ned hodet hans.

Når denne fungeringen blir diskutert, koker det ned til at den ene
 og alene handler om å stå opp, finne penger til rusmidler, innta dem og nyte effekten så lenge den varer. Deretter blir han så rolig at han ikke kan ta det ansvaret som forventes av et hvert voksent menneske med barn. Tilbudet han får om plass på en 12-trinns klinikk blir avvist med at han har forsøkt dette før. Dessuten tror han verken på Gud eller at han har en avhengighet som er en sykdom.

Benektelsen og forsvaret er gjenkjennelig. Jeg har hatt mine forklaringer på atferden jeg selv hadde som aktiv rusmiddelmisbruker. Som menneske har vi alle behov for å forstå oss selv. Det er ikke alltid
så enkelt. I mangel av kunnskap og innsikt finner vi på noe vi selv tror vi kan leve med, som for eksempel å døyve eller tilsløre det vi ikke skjønner. Da tyr vi ofte til alkohol, sto eller medikamenter. Det vi heller ikke vet, er at de fleste rusmidler som brukes aktivt, er sterkere enn oss. Det verste er at vi som oftest ikke merker – eller vil innse – at det vi trodde vi kunne kontrollere, i virkeligheten har tatt kontrollen over oss.”

Dette tilfelle er et helt vanlig – om det gjelder bruk av alkohol, narkotika eller medikamenter.