Fordypning i kristen sjelesorg ( noen endringer fra den innsendte versjonen)
Sjelesorgs- og likepersonsarbeid i den tverrfaglige spesialisthelsetjenesten for rusmiddelavhengige
1.1 Problemstilling og begrunnelse
Jeg arbeider som daglig leder i et brukerstyrt tiltak for rusmiddelavhengige, straffedømte med et avhengighetsproblem og pårørende. Brukerstyrt vil si at tiltaket ledes av en person som har en egen erfaring med dem de skal hjelpe. I vårt tiltak har vi både ansatte og frivillige, bortsett fra kontorsjefen og meg er det ingen av de ansatte som har noen formell utdanning innenfor helse- og omsorgsarbeid. Kravet for ansettelse hos oss er at de som har vært rusmiddelmisbrukere må ha vært totalavholdende fra alle rusmidler, som også innebærer alkohol, i minimum 2 år og at de er stabilisert i egen hverdag. Det vil si at de må ha i orden bolig, økonomi og sosialt nettverk. Formålet med tiltaket er: Hjelp til videre hjelp, for personer i den nevne målgruppen. Vi finansieres over både statlige og kommunale budsjetter som er til for å hjelpe den rusavhengige til å forebygge tilbakefall til rus og destruktivt liv. Vi har to dagesentre og arbeider fast i fire fengsler; tre for menn og ett for kvinner
Når hjelpetrengende oppsøker oss i sentrene våre eller i et av fengslene der vi arbeider, har de i mange tilfeller kjørt livet sitt i grøfta og kan være helt eller delvis ute av stand til å ta ansvar for seg og sitt. Noen kan være helt avhengige av offentlige økonomiske støtteordninger, ha kommunal bolig og får klær og føde hos ulike lavterskeltilbud som har utleveringer av klær og servering. Enkelte kan også være bostedsløse. Noen har mistet omsorgen for egne barn. Ofte kan deres pårørende selv være rusmisbrukere eller slite med både psykisk og somatisk plager.
Noen av dem som oppsøker oss, har ikke sunket så dypt. De kan ha både bolig, jobb og familie intakt, men trenger hjelp før de mister seg selv og det som betyr noe for dem. Pårørende kan komme bare for å lufte sin frustrasjon og maktesløshet for å slippe å belaste venner og øvrige familie.
Både ansatte og frivillige hos oss har alle hvert sitt ansvarsområde. De som arbeider tett på brukerne av tjenestene våre har selv erfaring med egen eller andres rusmisbruk.
Den gruppen jeg arbeider mest med betegnes ofte som gjengangere i kriminalomsorgen og rus- og psykiatrifeltet. I denne oppgaven vil jeg se nærmere på rusavhengige og den hjelpen som tilbys dem, hva som kan være mulige årsaker til at de som har fått behandling i mange år og ender opp med betegnelsen «gjenganger» i helse- og omsorgsektoren. Jeg vil også se om det er noe som kan føyes til og bidra til å bli et styrkende element i den hjelp og behandling rusavhengige får.
Årsaken til at jeg velger dette temaet er at jeg selv har en bakgrunn som rusmisbruker hvor jeg endte opp med den medisinske betegnelsen «behandlingsresistent» og ble uføretrygdet i en alder av 34 år. Jeg hadde vært inn og ut av ulike behandlingstiltak uten at det så ut til at det hadde noen nytte. Men i 1996 endret mye seg for meg. Da møtte jeg for første gang i mitt liv et menneske som hadde en tilsvarende historie som meg, som delte åpent denne historien og som hadde kommet seg ut av misbruket og levde som folk flest med jobb, bolig og familie. I dag blir dette betegnet som likeperson. Det er en som har den samme erfaringen med sykdommen som den hjelpetrengende har, og som har klart å finne en god måte å håndtere dagliglivets utfordringer på.
Det første året hjalp han meg med mye, men så kom det til et punkt hvor jeg begynte å trenge mer profesjonell hjelp enn det min likeperson kunne gi meg. Fordi jeg ble sett på som en person som ikke nyttiggjorde meg behandling, fikk jeg heller ingen hjelp av det offentlige. Penger til psykolog uten avtale var umulig for meg så jeg søkte til noe jeg kanskje trodde kunne hjelpe meg. Som liten hadde jeg fått hjelp av noen nonner, så jeg oppsøkte dem igjen og ble jeg veiledet til en katolsk pater. Jeg la frem min situasjon og hva jeg slet med. Til tross for at jeg ikke var katolikk og sa at jeg ikke trodde på Gud eller Jesus i kirkelig forstand, fikk jeg tilbud om sjelesorgsamtaler.
Pateren og likepersonen løftet meg igjennom den krisen jeg var i på den tiden. Likepersonen delte raust av sin personlige vei mot en funksjonell hverdag og pateren fortalte meg om skyld og skam, tap, sorg og hvordan jeg kanskje kunne bearbeide det. Sist, men ikke minst jobbet jeg mye med forsoning. Temaene presten tok opp med meg hadde jeg aldri hørt om før, selv ikke etter alle de år jeg hadde vært svingdørspasient og klient med mange ulike behandlingsmodeller og trygdetiltak.
Gjenreisning og tilfriskning etter mange år med rusmisbruk har sine ulike faser, sorgen og behovet for å bearbeiding er sentralt i dette arbeidet. Det er mye tap når man misbruker et rusmiddel og det samme er når man skal ut av et misbruk, og dette arbeidet fikk jeg god hjelp til av pateren. Likepersonen var tydelig på at når man hadde brukt flere år på å rote til livet så kunne man ikke forvente at man skulle rydde opp på noen få måneder, og det ga meg den tålmodighet jeg måtte ha.
Med denne bakgrunnen blir derfor min problemstilling: Kan sjelesorg være en tilnærming for likepersonsarbeid, og en styrke i behandling av rusmiddelavhengige?
1.2 Metode og oppbygning
Jeg velger litteraturstudium som metode for min fordypningsoppgave fordi jeg da kan få frem ulike sider ved sykdommen rusmiddelavhengighet samt kunnskapsgrunnlaget og retningslinjene for et likepersons- og sjelesorgsarbeid. Det gjør det trolig lettere å se mulige koblinger mellom en sjelesørger og en likeperson og hvordan dette eventuelt kan virke styrkende for den rusavhengige i eller etter behandling. Rusmiddelavhengighet er en sammensatt lidelse som krever hjelp fra mange hold når en først skal i behandling og følges opp etterpå.
I kapitel 2 viser jeg til litteratur fra både pensumlisten for sjelesorgsstudiet og litteratur for likepersonsarbeid samt annen litteratur som synliggjør kompleksiteten i rusavhengighet og den tradisjonelle behandlingsformen som gis i dag. Litteraturen viser også hvordan vi med ulike tilnærmingsmetoder kan hjelpe i et tilfrisknings- og gjenreisningsarbeid.
I kapitel 3 vil jeg se hvordan – og om – vi kan kombinere tilnærmingsmåtene til likepersonsarbeid og sjelesorg, hvordan de eventuelt kan utfylle hverandre og styrke den rusavhengige som er i behandling, og hvordan livet kan leves etter utskrivelse. Jeg vil avslutte i kapitel 4 med en oppsummering og oppfordring til dem som arbeider i mitt felt.
1.3 Begrensninger og begrep
Rusmiddelavhengighet defineres i Verdens helseorganisasjon diagnosemanual ICD-10 som Avhengighetssyndrom (World Health Organization (WHO), 2015). Denne manualen brukes også av norske leger når de skal stille diagnoser innen psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser. Begrepet syndrom forteller oss at dette er en diagnose hvor flere symptomer viser seg samtidig. Derfor får mennesker med ruslidelser i dag behandling i den tverrfaglige spesialisthelsetjenesten ( Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) , 2015). Dette er en samhandling mellom medisinske, psykologiske og sosialfaglige spesialister . Frem til 2004 var rettighetene til rusmiddelavhengige regulert av sosialloven, men jeg mangler kildehenvisning til loven, men man kan lese om dette den nye loven (TSB, 2015)
Begrepet rusmiddelavhengighet omhandler i denne oppgaven en person som har misbrukt alkohol, narkotika og/eller legeordinerte medisiner med ruspotensiale, og med kort rusfri tid. Personen har hatt gjentatte tilbakefall og har vært ut og inn av ulike behandlingstiltak, og gjennom utredning i spesialisthelsetjenesten fått påvist at han eller hun har utviklet et avhengighetssyndrom.
I presentasjon av teorien fra pensumlisten til kristen sjelesorg i 2013-2015 vier jeg mest oppmerksom til bøkene, Sjelesorgens vei (Grevbo, 2006) og I skammens spor (Farstad, 2011) fordi jeg opplever at disse to bøkene sammenfatter kravet til en sjelesørgers tilnærmingsmetode og som viser hva som behøves av kunnskap innenfor medisinsk, psykologisk og sosialfaglig forståelse for å kunne utføre et sjelesørgerisk arbeid.
For å presentere et likepersonsarbeid har jeg valgt boken til Anonyme Alkoholikere (Anonyme Alkoholikere,(AA) , 2010) hvor det fortelles med en alkoholikers ord om livet til en drikkende alkoholiker og hvordan en tørrlagt alkoholiker kan hjelpe. Jeg kommer også innom hvordan et likepersonsarbeid utføres i dag ved å bruke Norsk forbund for utviklingshemmende (NFU, 2016)
I presentasjonen av lidelsen rusavhengighet og hvordan behandlingsapparatet møter denne lidelse, bruker jeg studien, Sammensatte problemer og separate systemer: Psykiske lidelser blant rusmisbrukere til behandling i russektoren ( Landheim, Bakken og Vaglum 2002) og WHOs diagnosemanual (WHO, 2015).
I tillegg viser jeg bøker, foredrag, PDF-filer og linker til web-sider som jeg viser til i litteraturlisten som jeg selv har hatt god nytte av i utførelsen av mitt daglige arbeid. Studien til Landheim, (Landheim et al., 2002), kom 2 år før den tverrfaglige spesialisttjenesten ble opprettet for rusavhengige. I drøftingen min kommer jeg tilbake til denne.
Jeg forholder meg til kunnskapen og arbeidsmetoden sjelesørgere skal ha i bunnen for å utfører sine samtaler, og ikke i hvilken institusjon de tjenestegjør i. Jeg trekker kun frem det jeg opplever som de viktigste ferdighetene i forhold til min problemstilling. Likepersonsarbeid kan gjennomføres både verbalt og i form av praktisk arbeid og aktivitet, men her tar jeg kun utgangspunkt i samtalen (NFU), 2016).
Det finnes ikke mye skriftlig materiale om likepersonsarbeid for rusmiddelavhengige på norsk, bortsett fra Anonyme Alkoholikere (AA, 2010) og noen rapporter og retningslinjer som er skrevet av organisasjoner og tiltak som får offentlig støtte. Likepersonsarbeid kan sidestilles med det engelske begrepet Peer education program (Wikipedia, 2017, peer education).
Jeg har valgt å vise rapporten fra Norsk forbund for fysisk utviklingshemmede 2016 (NFU, 2016), selv om jeg i denne oppgaven skal skrive om arbeid med rusmiddelavhengige. Jeg synes denne rapporten gir god innsikt i hva likepersonsarbeid skal være og hvordan det skal gjennomføres. Nå kan dette være noe ulikt hos ulike organisasjoner og tiltak, men felles er at arbeidet skal utføres av en person med samme lidelse som den hjelpesøkende har. Likeperson skal ha bearbeidet sine erfaringer før de deler dem med andre. Det anbefales at de helst arbeide som frivillige og ulønnet og helst være ufaglært.
2. Teori
2.1 Likeperson
Mye av grunntanken til dagens likepersonsarbeid (NFU, 2016) bygger på det vi finner i boken til Anonyme Alkoholikere (AA, 2010).
Året er 1935 og landet er USA, som led under depresjon. To godt voksne menn, en tidligere børsmegler og en indremedisiner møtes. Ikke for gledens skyld, men for å berge livet. På grunn av høyt alkoholkonsum hadde alle i deres nærhet lidd, ikke minst barna som hadde opplevd foreldrenes stadige og mer og mer høylytte kranglinger. Penger som skulle vært brukt til hus og mat forsvant ned i spritutselgernes dype lommer. Kriminell aktivitet, manipulering og benektelse ble hverdagens overlevelsestrategi for dem, noe som økte behovet for å flykte inn i alkoholens bedøvende effekt. Gang på gang havnet mennene på avrusning, men så snart de var utskrevet vendte de tilbake til sitt elskende fluidum og livet det brakte med seg.
Da alt hadde falt i grus og de fikk kniven på strupen skjedde det noe. Jobbene deres med en viss status var forsvunnet. Hustruene sluttet med tomme trusler og gikk over til handling om å bryte ut av ekteskapet for å beskytte barna (AA, 2010). Først da kom den livgivende erkjennelsen. De innrømmet at det var alkoholen som skapte problemene. Uansett hvilke forferdelige konsekvenser den ga dem klarte de ikke å holde seg borte fra den. De innrømmet at de derfor måtte slutte å drikke og ha hjelp utenfra for ikke å drikke igjen.
De hadde ulike veier inn til alkoholismen, børsmegleren mistet alt i børskrakket og fant trøst i alkoholen, mens indremedisineren hadde slitt fra tidlige tenår. Medisineren ble først edru og siden fikk børsmegleren vite om denne legen og oppsøkte han for å få hjelp. Hjelpen besto da i en samtale. Gjennom å dele erfaringer, styrke og håp med hverandre klarte også megleren å holde seg borte fra flasker og glass. Fire år senere, i 1939, kom verdens første bok som er skrevet av alkoholikere for alkoholikere av disse to og noen andre medlemmer i selvhjelpsgruppen de hadde dannet etter sitt første møte i 1935 (AA, 2010 ).
Boken (AA, 2010) er oversatt til 50 språk og programmet, de 12 trinn, som boken omhandler, benyttes i dag av selvhjelpsgrupper for andre type avhengigheter også – i en noe omskrevet form .I tillegg har pårørende dannet egne grupper med utgangspunkt i disse trinnene. Her i Norge brukes 12-trinnsprogrammet blant annet av mennesker som sliter med narkomani og spiseforstyrrelser. Det brukes også av pårørende og voksne
barn av alkoholikere. Enkelt forklart handler det om at to eller flere med samme sykdom møtes. De som har komme et stykke på vei i sin gjenreisning deler sine erfaringer med nykommere. I 12-trinnsprogrammet legges det stor vekt på troen, ikke nødvendigvis en religiøs eller livssynsbasert tro, men tro på at ting løser seg om man ber noen utenforstående om hjelp (AA, 2010). Man trenger heller ingen annen kunnskapsplattform enn kunnskapen om sin egen historie. Likepersonen deler kun erfaringer fra hvordan det var, hvorfor de gamle løsningsmetoder måtte byttes ut og hvordan de nå handterer dagliglivets utfordringer.
2.2 Sjelesørgere
Det jeg får ut av boken Sjelesorgens vei (Grevbo, 2006) og forelesningene (Grevbo, 2013; 2014) er at sjelesorg handler om mye mer enn bare en tilfeldig samtale. Når konfidenten kommer til en avtalt tid og skal den ha en viss formening om hvor den vil med samtalen, en slags bestilling. Slike samtaler handler ikke alltid om et dødsfall eller tap av en nærstående, slik mange mennesker kan forbinde med sjelesorgsamtaler. Sjelesorgsamtaler kan være når det har oppstått en krisesituasjon hvor man har kjørt seg fast , og hvor det trengs et blikk fra en utenforstående som kan stille gode spørsmål så konfidenten selv kan finne frem nye løsninger. Det sistnevnte er meget viktig. Det er ikke sjelesørgeren som skal fortelle hvor veien skal gå eller definere et mål (Stinissen, 2001).
Helhet og hensikt er to viktige stikkord for arbeidet som skal utøves i sjelesorg (Grevbo, 2013). Sjelesorgsamtalen kan virke ustrukturert, være fylt av tro og tvil, bære preg av både tilbakegang og fremgang. Men sjelesørgeren skal aldri minste målet for bestillingen av syne. Samtalen skal lede til løsninger så konfidenten igjen kan gå videre i sitt liv på egenhånd. Summen av både den faglige kunnskapen, som omhandler både medisinsk, psykologisk og sosialfaglighet samt den personlige erfaring med egne sjelesorgssamtaler, som også er en del av sjelesørgerisk utdanning, gjør at sjelesørgeren er trygg i sin rolle. Normaliseringen av følelsene som følger et tilfriskning, endrings- og gjenreisningsarbeid er en av sjelesørgernes viktigste oppgave å videreformidle, fordi den gir trøst og lindring til et sorgfullt, krenket eller sønderrevet sinn. Gjennom trøsten og støtten gjenvinnes også balansen i livet. Selv Paulus forteller om hvordan han kan
10
trøste fordi han selv har kjent hva trøsten gir (Grevbo, 2006). Stinissen viser også til viktigheten av å selv ha kjent både smerte og lindring (Stinissen, 2001)
Sjelesørgeren har flere arenaer der han eller hun kan utføre sitt arbeid. Det mest vanlige er at det skjer av troende i kirkelige sammenhenger, men den kan også utføres av andre enn troende (Grevbo, 2006). Det viktigste er at sjelesørgere finner sin plass og er trygg i den. Uansett hvor de velger å arbeide skal de ha kunnskap og kompetanse til å møte konfidenten der vedkommende er i sitt liv. Sjelesørgeren skal kunne se og forstå hele mennesket, finne opphavet til det som har skapt problemer og følge konfidenten inn på en vei som kan være forløsende. Konfidenten kan bære på en undertrygt og fortrengt sorg, kanskje den ligger så lagt tilbake som i småbarnsalder, uansett så skal sjelesørgere kunne stille spørsmål på en slik måte at de kan nøste seg frem til det som skal bearbeides (Grevbo, 2006)
All oppmerksomhet skal være hos den lidende, ingen diagnosenavn, yrkestittel, tradisjon eller kultur skal stå som hinder for den frigivende samtalen som sjelesørgeren skal ha med konfidenten. Spørsmålene som stilles skal lede til refleksjon hos den som eier problemet og svarene skal bli kompasset som viser vei for samtalen som leder til målet. Grevbo sin bok og foredrag (Grevbo, 2006; 2013; 2014) som her er blitt presentert blir underbygget av foredragene til Tjærnes (Tjærnes, 2013) og Leenders (Leenders, 2013).
Marie Farstad (Farstad 2011) skriver om den sunne og usunne skammen. Den sunne er en god livsveiviser fordi den holder samvittigheten levende og forteller oss hvordan vi skal forholde oss til skrevne og uskrevne regler. Både de som er i familien, blant venner og i storsamfunnet slik at vi kan fungere hensiktsmessig både for oss selv og dem vi lever med. Det er ikke denne skammen som bringer oss til inn i sjelesørgerens rom, det er den usunne.
Den vonde, destruktive og usunne skammen som mange av oss mangler ord på stjeler vårt ekte jeg og vår sanne identitet – den produserer fluktmekanismer som fratar et menneske alt som kan gi livet mening. Den destruktive skammen og fluktmekanismen har i mange tilfeller fulgt med i generasjoner og vært til hinder for at barn og voksne
skulle få en sunn og livgivende tilknytning og relasjon til sine egne og medmenneskene de omgir seg med. Den usunne skammen gjør mennesket ensomt og sykt (Farstad, 2011). Med denne innsikten kan man som sjelesørger forstå alt fra oppvekst , utviklingsmiljøets påvirkning og dagens handtering av de utfordringer livet utsetter konfidenten for. Dette bidrar til at sjelesørgeren vet hvor dens arbeid skal begynne og slutte. Noe kan løses igjennom samtale med en sjelesørger, mens annet må man få behandling for i psykiatrien eller andre steder hvor det drives terapi( Farstad, 2011). For terapi driver ikke en sjelesørger med
2.3 Rusmiddelavhengighet
I 2004 fikk rusavhengige pasientstatus i Norge med diagnosen Avhengighetssyndromet ICD-10 ( WHO, 2015). Diagnosen viser til at dette er en psykisk forstyrrelse med både fysiske, kognitive og atferdsmessige symptomer og behandles i den tverrfaglige spesialisthelsetjenesten (TSB, 2015). Før 2004 ble rettighetene deres regulert av sosialloven.
Noen ganger kan de fysiske, psykiske og atferdsmessige symptomene man ser hos de med avhengighetssyndromet være medfødt, andre ganger de være knyttet til hendelser i barne- og ungdoms år eller de kan ha rot i selve rusmiddelmisbruket (Landheim, et al. 2002; Kirkengen, 2005; WHO, 2015). Uansett årsak så har avhengigheten munnet ut i bruk av psykoaktive stoffer som igjen kan være årsak til opprettholdelsen og utviklingen av avhengigheten. WHO navngir sågar ulike stoffer og psykiske forstyrrelser (WHO, 2015). Ut fra dette skal blant annet medisinskfaglig personell finne ut hvordan de skal medisinere pasienten.
Studien til Landheim (Landheim, et al., 2002) viser at helt opp til 81 % i behandling for rusmisbruk hadde psykiske lidelser og kun hadde fått behandling for sitt rusmisbruk, og at minst to tredjedeler av dem som var behandlet i russektoren hadde behov for et tjenestetilbud der både den psykiske lidelsen og rusmisbruket ble behandlet samtidig.
I 2017 får den med pasientstatus i den tverrfaglig spesialisthelsetjenesten tilbud om alt fra polikliniske samtaler til døgnbehandling inntil 1 år og siden skal pasienten over til primærhelsetjenesten i kommunen. Det er et klart skiller mellom spesialisthelsetjenesten innen de ulike spesialistene i spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.
2.4 Hva kan sjelesorgs- og likepersonsarbeid tilføre
Med bakgrunn i det jeg nå ha vist til igjennom litteraturen, både med hensyn til dynamikken i avhengigheten og den behandlingen som gis denne pasientgruppen, samt det jeg har løftet frem om likepersons- og sjelesorgsarbeid, kan vi se at sistnevntes tilnærmingsmetoder kan tilføre noe svært viktig til den rusavhengige i behandling og etter.
Willfrid Stinissen sammenlikner sjelesørgeren med jordmødre (Stinissen, 2001,). Sjelesørgeren skal hverken gi eller leve livet for noen, kun bidra med å legge til rette for det nye livet som skal leves av konfidenten. Sjelesørgere med sin kunnskap og kompetanse kan samle trådene og holde fokus på hva som til en hver tid er viktig å få løst opp i av konfidenten. De vet sin plass, hvordan en samtalen skal begynne, hvilket fokus man skal ha i forhold til prosessen konfidenten er i og hvor den skal slutte.
Prosessen i et endrings- og gjenreisningsarbeid er hardt uansett hva som må endres for nå dit man ønsker seg. En likeperson innenfor rusfeltet, er levede håpsbærere og vet at mye løses når den rusavhengige setter rusmidlene på hylla og blir drivkraften i sitt eget liv. Likepersoner vet også hvorfor man må holde ut når de tøffe følelsesmessige stormene kommer, som de alltid gjør ,spesialt i en tidlig fase av en tilfriskning. Styrken til en sjelesørger og likeperson, i tillegg til den formelle og erfaringsbaserte kunnskap de har, er at de ikke er bundet opp av noen politisk styrte og lovpålagte inntakskriterier.
3. Drøfting
Som sagt så har jeg opplevd både privat og i mitt arbeid at rusavhengige blir svingdørpasienter og gjengangere i fengsel og behandlingsapparatet. Jeg mener at fragmenteringen er en av årsakene til dette og jeg opplever at selv om vi har fått at den tverrfaglige spesialiseringen innen helsetjenesten at det ikke har blitt så mye bedre. Landheim (Landheim, et al., 2002) viser at 81 % av rusavhengige også har en psykisk tilleggsdiagnose, og at like mange av de som er i behandling får tilbakefall. Altså er det knappe 20 % i følge studien som nyttiggjør seg ordinær rusbehandling. Studien konkluderte også med at to tredjedeler måtte ha hjelp for rus og psykiske problemer
samtidig om de skulle lykkes, noe de ikke fikk på den tiden. Det er kjent at sykdommer som undertrykkes og ikke får rett behandling, gjør til slutt pasienten behandlingsresistent (Kirkengen 2005). Noe som jeg tror er noe av bakgrunnen for at pasienter med ruslidelser i dag blir utredet før de får et behandlingstilbud, men hvor de ikke har lykkes helt med intensjonen.
Studien til Landheim (Landheim, et al., 2002), kom ut 2 år før ruslidende fikk pasientstatus med rett til behandling i den tverrfaglige spesialisthelsetjenesten. Før dette lå all hjelp under sosiallovgivningen som nevnt over. Da var økonomi, bolig, medisinsk og psykologfaglig hjelp ikke koblet på til pasienten behov og personene måtte selv oppsøke det de følte de trengte hjelp til. Selvom vi i dag har en tverrfaglig spesialisthelsetjeneste hvor de ulike profesjonene innen medisin, psykiatri og sosialfaglige skal jobbe samlet, er min erfaring at de har de lite eller ingen kontakt med hverandre. Det kan der være flere årsaker til, men en av dem er tolkningen av loven om taushetsplikt og samtykkekravet (Helsepersonelloven (1999), Taushetsplikt og opplysningsrett, kap. 5.).
En annen grunn til at jeg opplever at mange fremdeles får tilbakefall er at medisinskfaglige, psykologfaglige og sosialfaglige kun har fokus på sitt eget arbeidsområde, og ikke hva de samlet sett kan utløse av gunstige eller ugunstige virkninger for pasienten. Medisinerne er de første pasienten møter. De har som oftest kun fokus på å redusere uro og smerte, og ikke hva medisinen kan utløse av russug og dermed sabotere for det psykologiske og sosialfaglige perspektivet. Vi som er rusmiddelavhengige har opplevd blant annet at mange av medikamentene som benyttes i avgiftningsfasen gjør oss så sløve at det er med på å legges lokk på og kamuflere det som skulle vært sett og behandlet. Dessuten så har de i mange tilfeller også vært triggere for nye perioder med tungt rusmiddelmisbruk.
Rusavhengige jeg snakker om i denne oppgaven har også ofte dårlig botilbud, økonomisk kaos og et dårlig sosialt nettverk. Det eksistensielle stresset skaper i seg selv en hormonell ubalanse som igjen påvirker hjernesentrenes evne til samorganisasjon ( Kirkengen, 2005). Dette medfører problemer med konsentrasjon og muligheten til å nyttiggjøre seg ny informasjon, som bidrar til at den med ruslidelse ikke finner frem til
gode løsninger. I tillegg reduseres immunforsvaret, noe som gjør pasienten sårbare for depresjon og somatiske sykdommer (Kirkengen 2005). Har vedkommende i tillegg posttraumatisk stresslidelse som ikke er uvanlig for rusavhengige, så gjør ikke det saken bedre (Farstad, 2011; Kirkengen, 2005; WHO, 2015). Medisineringen av depresjon og angst kan også bli en trigger for tilbakefall til legale og illegale rusmidler.
Avhengighetssyndromet viser ikke til avhengighet av et spesifikt preparat slik man kan få inntrykk av i diagnosemanualen (WHO, 2015), men hvilken effekt det har på stemningsleie vårt. Enhver med avhengighetssyndromet har stort sett et foretrukkent middel på grunn av rusopplevelsen akkurat det middelet gir, men de kan også bruke beslektede midler som gir en tilsvarende effekt i mangel av det foretrukne. Abstinensreaksjonene (WHO, 2015) kan i mange tilfeller forveksles slik at det kan oppleves som om pasienten har en psykisk lidelse som må medisineres. Av erfaring vet jeg at det ofte benyttes beroligende midler, som altså kan utløse tilbakefall i følge kriteriene for Avhengighetssyndromet (WHO, 2015).
De fleste psykiske og somatiske lidelsene som knyttes til rusavhengige er kjent ( WHO, 2015). Og når vi ser symptomene på avhengighetssyndromet og de psykiske og somatiske plagene forstår vi også hvordan det påvirker det sosiale livet. Noe som kan forsterke og opprettholde rusmisbruk. Mye av årsakene kan være ressurskrevende og kan kreve lang og sammensatt oppfølging også etter utskrivelse fra døgnbehandling.
Det jeg til tider opplever som et stort problem er at ulike profesjonene i det tverrfaglige samarbeid har sine egne retningslinjer og praksis for taushetsplikt. Ikke bare på tvers av de ulike fagområdene, men også overfor hverandre på samme avdeling og overfor primærhelsetjenesten i kommunen. De har en oppfatning av at det må innhentes samtykke av pasienten for at man kan oppheve taushetsplikten overfor samarbeidspartnerne, men etter det jeg vet så det er det ingen prosedyre for å gjøre dette (Helsepersonell loven, 1999) og dermed blir det stående som at så lenge pasienten selv ikke ber oppheving av taushetsplikten, så kan det ikke utveksle informasjon.
Etter min mening bør alle som arbeider med en rusavhengig, arbeide mot det samme uttalte definerte målet for å unngå glippene fragmenteringen gir. Misforstått bruk av
taushetsplikt kan virke ødeleggende for flyten i et behandlingsforløp. Taushetsplikten bør kun gjelde overfor mennesker og institusjoner som ikke har et helse- og omsorgsansvar overfor den aktuelle pasienten, uavhengig om det er den statlige eller kommunale helsetjenesten.
Jeg har hatt kontakt med rusavhengige som har faste samtaler med en psykolog eller psykiater uten helt å forstå hvorfor. Mange er så tungt medisinerte at de ikke klarer å følge en samtale om været engang. Da er det lett å forstå at helsefremmede samtaler ikke fører frem. I fengsel har jeg opplevd hvordan både NAV og helsepersonell har arbeidet med den innsatte og vedkommende situasjon under soning, men ikke kastet et eneste blikk på den mangelfulle og vanskelige livssituasjonen som venter den innsatte etter løslatelsen. Mange kan være bostedsløse, ha et økonomisk kaos og ingen trygge tillitspersoner å henvende seg til. Derfor mener jeg at de som arbeider i helse- og omsorgssektoren bør vie mer oppmerksomhet til å legge til rette for at pasienten skal lykkes med å få et mest mulig funksjonelt og selvstendig hverdagsliv etter at spesialisthelstjenten anser seg som ferdig med dem.
Slik tilrettelegging må etter min oppfatning innebære at det offentlige skal ha nedfelt i pasientens behandlingsplan at brukerstyrte tiltak, frivillige og interesseorganisasjoner som har likepersoner i sitt system, blir kontaktet. I tillegg bør de få tilbud om å snakke med en med sjelesørgerisk kompetanse. I dag kommer den rusavhengige stort sett tilfeldig i kontakt med organisasjoner og tiltak som har likepersoner og prester, imamer og andre med sjelesørgerisk kompetanse via jungeltelegrafen hos medpasienter eller innsatte. Likepersoners erfaringsbaserte kunnskap kan bidra til forebygging av tilbakefall. En sjelesørger vet at ubearbeidende sterke opplevelser kan invalidisere et menneske. Slik kunnskap og kompetanse kan gjøre en stor forskjell for en pasient som får ta del i den. Ikke bare for den lidende selv, men også for de som står nær og deres kommende generasjoner ( Grevbo, 2014; Kirkengen, 2005; Farstad, 2011).
4. Avslutning
Med denne oppgaven har jeg vist at fragmentering i behandlings- og hjelpeapparatet til rusavhengige kan være en årsak til at pasienten får et gjengangerstempel og ofte mister muligheter til rett helsehjelp. Jeg viser også at likeperson- og sjelesorgarbeid kan ha en positiv effekt for den som er i rusbehandling samtidig som hjelpen også styrker det livet som skal leves etter utskrivelse. Det som er viktig er at disse to tilnærmingsmåtene ikke blandes fordi det er noen vesentlige forskjeller som blant annet gjør det umulig gjennomføre et likepersonsarbeid med en sjelesørgerisk tilnærming. Man kan fint være en sjelesørger med en personlig erfaring med gjenreisning etter rusmisbruk, men man må være bevisst sine forskjellige roller.
I et sjelesorgsarbeid skal fokuset være helt og holdent på konfidenten som skal gå veien sammen med sjelesørgeren til et avklart mål i en konkret sak. En likeperson skal vise at det er mulig å endre sin skjebne ved å ha fokus på seg selv og sin historie i samtale med den hjelpetrengende. Det vil bli feil om likepersonen skal tilpasse historien fordi de kjenner til den hjelpetrengende sin oppvekst, utviklingsmulighet og sosiale status.
Jeg har også vist konsekvensene av hvordan et behandlingstilbud som tilsynelatende skal være et helhetlig tilbud til den som har en sammensatt lidelse blir fragmentert og dermed har liten effekt – og i noen tilfeller kan forverre tilstanden for pasienten. Kirkengen (Kirkengen, 2005) viser oss hva som kan gjøre pasienten behandlingsresistente og Grevbo (Grevbo, 2014) viser oss hvordan den kompliserte sorgen kan invalidisere oss og hvordan bearbeidingen kan helbrede den syke psyke. Farstad (Farstad, 2011) viser hvordan den usunne skammen som skaper problemer for oss kan ha fulgt med i genererasjoner.
Helt til slutt vil jeg oppfordrer alle som i dag arbeider med syke om å samarbeide, se etter alle muligheter som kan hjelpe den hjelpetrengende til å få det livet de ønsker seg. De som arbeider i tråd med retningslinjene (NFU, 2016) for likepersonarbeider – frivillig og ufaglært, som ønsker å arbeide innen helse og omsorgssektoren – ber jeg undersøke om sjelesorgsutdanningen kan være noe for dem. Kunnskap gjør en forskjell.
Det er en skrikende mangel på åndelige veiledere, sier Stinissen (Stinissen, 2001, s. 13)
Litteraturliste
Anonyme Alkoholikere (AA), (2010, opplag 3). Anonyme Alkoholikere . Oslo: Anonyme Alkoholikere. ( s. 1-45, 46- 47, 81-105 ).
Farstad, M (2011). I skammens spor. Oslo: Conflux 2011 ( s. 17-352 )
Grevbo, T.J. S. (2006). Sjelesorgens vei. Oslo: Luther forlag, (s. 11 – 22, 49-53, 368 -369,508 )
Kirkengen, A. L (2005 ). Krenkende barn blir syke voksne. Oslo Universitetsforlaget
(s.13-82)
Undervisning fra VU sjelesorg 13, kull 8.
Grevbo T.J.S (2013). – Sjelesørgern som person – hva er sjelesørgerisk-kompetanse ( Notater fra forelesning 25. Nov 2013) (4 sider)
Grevbo T.J.S (2014). De sjelesørgeriske samtaler grunnholdninger og spesifikke midler (Notater fra forelesning 17.nov. 2014) ( 3 sider).
Leenders, T. (2013). Etisk veiledning i sjelesorg, frihet, mangfold, transformasjon. (Notater fra forelesning 28.nov.2013) (4 sider)
Tjærnes R.S (2013). Sjelesorgens dynamikk og metoder. (Notater fra forelesning 26.nov 2013.) ( 2 sider)
Internett
Helsepersonelloven, (1999), Taushetsplikt og opplysningsrett, kap. 5. Hentet fra
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64/KAPITTEL_5
Landheim A, Bakken K, Vaglum P. (2002) Sammensatte problemer og separate systemer Psykiske lidelser blant rusmisbrukere til behandling i russektoren. Norsk Epidemiologi (s. 309-318 ). Hentet fra http://www.ntnu.no/ojs/index.php/norepid/article/view/383
Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) , (2016). Retningslinjer for gjennomføring og rapportering av likepersonsarbeid i Norsk forbund for fysisk utviklingshemmede ( 9 sider). Hentet fra http://www.nfunorge.org/
Regjeringens kortversjon av nasjonal helse og sykehusplan hvor de har implementert likepersonsarbeid ( 2015) (1 side). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/i-korte-trekk-nasjonal-helse–og- sykehusplanny-side/id2462251/sec3?q=likeperson#match_0
Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), 2015, siste oppdatering. Hentet fra
https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/tverrfaglig-spesialisert-rusbehandling-tsb
Stinissen ,W. (2001). Åndens terapi – om åndelig veiledning og sjelesorg. Oslo: Luther Forlag (s.13 – 104)
18
Wikipedias (2017). Definisjon av Peer education og linker til artikler om ulike program
(1 side)
Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Peer_education
World Health Organization (WHO) 2015. ICD-10, ICD-10: Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer 2015 F.006 – 098 ( s. 158 – 205). Hentet fra https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/743/Icd-10-den- internasjonale-statistiske-klassifikasjonen-av-sykdommer-og-beslektede- helseproblemer-2015-IS-2277.pdf