Erkjennelsen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Et tilbakeblikk

 

Lydfil for den som har lesevansker: Trykk her

I de siste ukene har jeg fått flere hyggelige tilbakemeldinger fra noen som har lest boka mi. Både fra ansatte hos Tanum bokhandel og noen som har slitt på grunn av alkohol- og rusmisbruk og noen pårørende i tillegg til gutter som sitter i fengsel. Tanum skriver i en mail: ” ….boka selger godt her i Tanum på Karl Johansgate. Jeg opplever at det har vært et behov i markedet for denne type bok (…..) og  at boka treffer bredt”. Må innrømme at dette var utrolig hyggelig å høre og jeg håper at kjøperne får noe ut av den som kan være dem til hjelp .

Men jeg må bare erkjenne at det gjør ett enda større inntrykk når det kommer tilbakemeldinger fra innsatte. Det varmer på flere måter. Først fordi jeg kun har hatt mulighet til å gi boka til 6 personer, så grunnlaget for en tilbakemelding har vært minimal. Nest at de velger å bruke av sin dyrbare tilmålte ringetid for å stille meg spørsmål. Til sist at de jeg har snakket med har fortalt meg at de forstår noe mer av seg selv og øyner håp. Men jeg blir heller ikke uberørt når en pårørende kontakter meg direkte og forteller hvilket utbytte den har hatt av boka.

Rett etter utgivelsen 31 mai ble jeg kontaktet av en kvinne på telefonen. Det var vanskelig å ta alderen hennes, men hun hørtes ikke gammel ut. Stemmen var munter:

– Hei, er det du som har skrevet boka: Veien fram går først tilbake?

– Jepp!

– Nå har jeg lest den fra perm til perm, jeg forstår ikke så veldig mye mer av dette med rusing og hvorfor det ikke bare er å kutte ut, men jeg kjenner på meg at det i alle fall ikke er min skyld at Kim ruser seg.

Selv om vi snakket en stund fikk jeg ikke noe klart bilde av hvem denne Kim er for henne. Bror, ektefelle, onkel eller en annen nærstående. Hun snakket om han og andre jeg går ut fra er familien, som om jeg kjente dem godt. Det hadde vært slitsomt med Kim i mange år, alle var negativt berørt på en eller annen måte. Men nå etter å ha lest boka mi så forsto hun at det ikke var noe hun gjorde som utløste rusepisodene hans. Hun takket og la på.

Jeg tenkte i mitt stille sinn at om hun ikke forsto så mye så hadde hun i alle fall forstått det viktigste: Hun var ikke skyld i at en rusmisbruker rusa seg og at hun herfra kunne ta noen andre valg for sitt liv. Basert på sine egne ønsker og ikke utfra en skyldfølelse for et annet menneske handlinger.

Igjennom Ann Helen Nyhus sin blogg får jeg vite hva boka mi også kan bidra med. Hun gikk fra å være motløs og deprimert til få tilbake gleden og livslysten ved lese noe som påminnet henne om hva gjenreisning og tilfriskning handler om. Vi som har fått gå edru og pillefri en stund vet at de tunge dagene kommer og da er det godt å ha noe som minner oss på at disse psykiske opp- og nedturene er en del av livet.

I begynnelsen av Juli ringer en innsatt fra Oslo fengsel og fortalte at han hadde fått boka mi av Petter og Heidi. Han kjente seg veldig mye igjen i småhistoriene som er skrevet i boka og mye av den øvrige teksten ga han mening. Nå ville han begynne med oppgavene for å se om det kanskje kunne hjelpe han enda et skritt nærmere det han drømte om. Han var lei rus, kjøp og salg av dop og våpen, vold og fengsel. Han ville være far for sønnen sin og forhåpentligvis få tilbake dama og resten av familien. Men han trengte hjelp til å forstå begynnelsen og skrivinga.

Boka starter med et kapitlet om erkjennelse. Første skritt på veien til en frigivende erkjennelse er å bli kjent med sin egen historie. Ikke for å finne syndebukker, men for å finne ut hva som ligger i bunnen for vårt eget tanke- og handlingsmønster. Derfor starter også boka med en oppgave om å skrive en selvbiografi. For mange av oss med alkohol- og rusavhengig handler det i første omgang å få økt selvinnsikt, kunnskap om hvordan ting henger sammen og plassere ansvar der det skal være, og til sist jobbe med den delen vi selv kan gjøre noe med.

Flere av oss som har vært i ulike rusbehandlinger og selvhjelpsgrupper har ofte måtte skrive selvbiografi uten at vi helt har forstått hvorfor og hva vi skulle med den. Utallige ganger har jeg følt at den eneste hensikt har vært å fylle kladdebokas tomme sider med blekk og at tiden skulle gå litt raskere. I denne boka; Veien fram går først tilbake, har hver oppgave et mål; det skal lede til innsikt som igjen skal bidra til at du tar et bedre valg for deg selv. For oss som har stått i noen kamper mot vårt gamle handlingsmønstre vet at det ikke finnes noen raske løsninger i et endringsarbeid. Men i utgangspunktet finnes det heller ingen snarveier til å bli et velfungerende menneske med både fysisk, psykisk og mental styrke for noen. Det vi aldri fikk lære av livgivende ferdigheter i barne -og ungdomstid må vi lære i den alderen man begynner å jobbe med seg selv.

Opp igjennom årene har jeg møtt på mange som sier at de arbeider med seg selv, men det er kun et fåtall som egentlig har gjort det på en grundig måte. De fleste arbeider med å finne en ny fluktmekanisme fra ubehag og vonde følelser når livet deres står fast. Nye fluktmetoder handler ofte om å finne nye teknikker i tankeokkupasjon. De okkuperer seg selv med alt mulig for å slippe forholde seg til den livssituasjonen de egentlig ikke liker. Uansett hvor tidkrevende en slik metoden er vil den kun gi en kortvarig virkning etter en tids bruk. Selv rusmidlers effekt blir svakere og svakere etter hvor hyppig vi bruker dem og man må finne nye blandingsforhold hele tiden for å oppnå den stemning man ønsker seg.

Når vi skal arbeide med oss selv handler det veldig mye om å bli bevisst hva som gjør at man til stadighet gjentar seg selv, og hvor man ender opp med de samme negative resultat man har opplevd så lenge man kan huske. Gjerne med en forsterket negativ virkning hver gang. Og det er her gjør det vondt. Ekstra vondt om vi ikke har verktøy til å møte vår egen historie. Spesielt når man kommer til skyld, skam og sorg.

Min vandring her på livets vei har lært meg at som menneske er det en god del ting jeg ikke kan styre eller kontrollere fordi det ligger utenfor min makt. Jeg kan blant annet ikke kontrollere andre menneskers handlinger. Dernest kan jeg heller ikke kontrollere reaksjoner som er knyttet til menneskets egen anatomi og psyke, fordi dette styres helt etter naturens egne lover. Men jeg har også lært at jeg kan redusere følelsesmessige smertene ved å bli kjent meg selv og forstå mitt eget reaksjonsmønster. Gjøre endringer og rette opp det som skaper problemer for meg og ikke gjenta de løsninger jeg av erfaringer vet ikke leder frem – og sist, men ikke minst må jeg be et annet menneske om hjelp der jeg trenger det. Derfor blir jeg ekstra glad for de tilbakemeldinger jeg har fått, for er det noe jeg  vet så er det at om den innsatte og de andre fortsetter med å tilegne seg mer av kunnskapen om årsak og virkning,  så vil de få oppleve en stor forskjell i deres liv.

Det er mange erkjennelser som må gjøres igjennom et liv. Erkjennelsen om at hverdagen og livet generelt aldri kan bli en smertefri reise på en rosebelagt autostrada er etter min erfaring den absolutt viktigste erkjennelsen vi kan gi – og arbeidet utfra det.

Les også:

Et typisk tilfelle

En pårørende deler

Ikke full av faen

Oppholdssted, men aldri et hjemland

barnpaflukt

Den unge mannen har noe han vil snakke om. La meg kalle han Ahmed. Han er i midten av 30-årene, men ser og oppleves som mye yngre. Pent kledd, nyklippet og veldig høflig. Hvem kunne tro at han bærer på den historien han ville dele med meg – ikke jeg iallfall.

Utgangspunktet for at Ahmed skulle slippe å oppsøke meg var bra. I landsbyen han kommer fra var alt trygt og godt. Ahmed var omkranset av familie, slekt og venner som han kunne komme og gå til når han ønsket det. I løpet av noen få minutter ble idyllen brutt og har aldri kommet tilbake til ham. Det har gått nesten 30 år siden faren kom hjem tidlig en morgen, vill i blikket. De eldre søstrene sto klare for å gå til skolen, Ahmed og broren satt fremdeles med frokosten og ante fred og ingen fare. Faren sa med en stemme som virket ukjent: Vi må reise. Nå! Hans religiøse og politisk oppfatning gjorde at livet hans var truet. Ahmed fikk ikke sagt adjø til noen. Ingen venner, besteforeldre eller øvrig familie. De hadde verken pass, penger eller noe annet da de flyktet, kun de klærne de gikk. Veien ut av landet var farefull for både store og små. Alt han husker er at han var redd, sliten, sulten og tørst hele tiden.

De oppholdt seg en kort stund i et annet land før de kom til Norge. Første stopp i Norge ble et asylmottak. De eneste minnene han har derfra er at han delte seng med broren og at det luktet vondt. En lukt han skulle kjenne igjen på andre institusjoner der han oppholdt seg senere i livet. Etter hvert ble de flyttet til en liten bygd hvor det aldri hadde bodd flyktninger eller mørke utlendinger før. Faren hadde ingen utdanning, så han endte opp med strøjobber inntil han ble ansatt som en slags vaktmester. Moren hadde alltid vært hjemme med barna, men nå måtte hun ut i arbeid. Hun fikk raskt en vaskejobb. Lønnen deres forsørget sju personer i Norge og ni i fødelandet.

Ahmed og broren som var et år eldre enn ham, oppførte seg som siamesiske tvillinger. De hang sammen døgnet rundt. Selv om de hadde hvert sitt rom, sov han alltid inne hos storebror. På grunn av språkvansker begynte de samtidig på skolen, i den eneste klassen som var for førsteklassinger. Mobbingen begynte veldig tidlig. Før skolestart hadde de valgt å holde seg mest hjemme hvor de så mye TV. Favorittprogrammene var kampsportfilmer hvor heltene hjalp de hjelpeløse. De ble mobbet både for klær, foreldrenes jobber og språket. Skoleveien var 500-600 meter og denne kunne brødrene og søstrene bruke opptil tre timer på. Der ble de sparket, slått og spyttet på, dynket i snøen og lagt i sølepytter. Alle på skolen, elever, lærere og andre foreldre var klar over dette, men ingen grep inn.

Før Ahmed gikk ut av førsteklasse hadde han og broren begynt med kampsport. De ble raskt klubbens favoritter, og tidlig tenårene hadde begge sort belte. Klubben var det eneste stedet de følte trygghet. Der ble de sett og de synes det var godt med de klare retningslinjene de måtte følge. Da de kom til ungdomsskolen begynte de også med andre idretter hvor de ble gode. For første gang siden de flyktet ble de splittet noen timer i uken fordi de ble tatt ut i hver sin idrett der de var så gode at de kunne konkurrere.

Samtidig ble bygda oppsøkt av nynazister. Hele familien, spesielt søstrene ble plaget – inntil kampsportbrødrene begynte å ta igjen. Ahmed tok igjen så hardt at han etter hvert ble sett på som så utagerende at han ble sendt til en spesialskole langt fra familien.

Ingen i familien tok kontakt med ham, og han trodde han var glemt. Det ble fryktelig vanskelig for Ahmed. Siden han var så god i kampsport fikk han snart status blant de andre på ungdomshjemmet. Han kom raskt inn i en gjeng hvor han begynte med hasj og kriminalitet, noe som eskalerte i en voldsom fart. Før fylte 17 var han blitt «en kjenning av politiet». Når han ikke var ute på raid med vennene sine, isolerte han seg og var så ruspåvirket at han slapp å tenke og føle savnet etter alle som hadde stått han nær, og særlig broren.

Onkelen til Ahmed hadde kommet til Norge like etter – uten at noen visste om det. Han var blitt værende en stund på et asylmottak på Østlandet og ble involvert i det tunge narkosalgmiljøet i Oslo. I motsetning til Ahmeds fattige far som hadde gjort rett og sjel for seg i alle år, hadde onkelen masse penger. Broren til Ahmed flyttet inn til onkelen for å gå på videregående skole, men ble i stedet sugd inn Oslos underverden. Da Ahmed ble 18 år og ikke lenger trengte å være i barnevernets varetekt, fulgte han etter sitt store forbilde: broren. Tankene deres hadde vært at de skulle hjelpe faren så han ikke trengte å jobbe seg i hjel, og at alle i familien, både i Norge og fødelandet, skulle få det bra. En kveld dro broren til byen for å ordne opp noe, og ville ikke at Ahmed skulle være med. Broren kom aldri igjen. Han ble drept i oppgjøret.

Her vi sitter, etter 20 år med fengselsopphold på glattcelle, i varetekt og lengre dommer i høysikkerhetsfengsel, forteller Ahmed at han selv har barn som han elsker over alt på jord. Han har en kone han også elsker, og som har gitt han en sjanse til. Han forteller meg om sin redsel for at det skal gå galt igjen. Om sin frykt for å miste dem han er glad i, og sin angst for avvisninger og utstøtelser. Han hører ikke hjemme noe sted og hans forsøk på å skape et hjem har vært mislykket. Det er så vondt å høre om alt han har lidd og som han påtar seg 100 % av skylden for, en skyld han overhodet ikke kan bære på sine skuldre alene.

Jeg vil først sende Ahmeds store skyld videre til politiske og religiøse ledere. Dernest til dem som har ansvaret for integreringspolitikken, og til sist til fraværende voksne som har et klart mandat til å ta vare på de mest sårbare barna våre. Jeg har ingen Gud jeg kan sende mine bønner til. Men jeg har en bønn om at Ahmed skal finne en god samtalepartner som vil være der for ham så lenge han trenger det. En som våger å se ham og gi han de råd og den veiledning han trenger.

Min neste bønn er at Ahmed skal lære seg å se de situasjonene som aktiverer følelsene som sender ham inn i det mørke helvete som kjører han rett tilbake til rusmisbruket. Til sist har jeg en bønn om at «arvesynden» stopper ved ham, og at barna hans skal føle seg trygge i det samfunnet de lever i – her i Norge.

( historien er anonymisert, bilde er funnet på Google og er å finne under Barn på flukt, Unicef)