Oppholdssted, men aldri et hjemland

barnpaflukt

Den unge mannen har noe han vil snakke om. La meg kalle han Ahmed. Han er i midten av 30-årene, men ser og oppleves som mye yngre. Pent kledd, nyklippet og veldig høflig. Hvem kunne tro at han bærer på den historien han ville dele med meg – ikke jeg iallfall.

Utgangspunktet for at Ahmed skulle slippe å oppsøke meg var bra. I landsbyen han kommer fra var alt trygt og godt. Ahmed var omkranset av familie, slekt og venner som han kunne komme og gå til når han ønsket det. I løpet av noen få minutter ble idyllen brutt og har aldri kommet tilbake til ham. Det har gått nesten 30 år siden faren kom hjem tidlig en morgen, vill i blikket. De eldre søstrene sto klare for å gå til skolen, Ahmed og broren satt fremdeles med frokosten og ante fred og ingen fare. Faren sa med en stemme som virket ukjent: Vi må reise. Nå! Hans religiøse og politisk oppfatning gjorde at livet hans var truet. Ahmed fikk ikke sagt adjø til noen. Ingen venner, besteforeldre eller øvrig familie. De hadde verken pass, penger eller noe annet da de flyktet, kun de klærne de gikk. Veien ut av landet var farefull for både store og små. Alt han husker er at han var redd, sliten, sulten og tørst hele tiden.

De oppholdt seg en kort stund i et annet land før de kom til Norge. Første stopp i Norge ble et asylmottak. De eneste minnene han har derfra er at han delte seng med broren og at det luktet vondt. En lukt han skulle kjenne igjen på andre institusjoner der han oppholdt seg senere i livet. Etter hvert ble de flyttet til en liten bygd hvor det aldri hadde bodd flyktninger eller mørke utlendinger før. Faren hadde ingen utdanning, så han endte opp med strøjobber inntil han ble ansatt som en slags vaktmester. Moren hadde alltid vært hjemme med barna, men nå måtte hun ut i arbeid. Hun fikk raskt en vaskejobb. Lønnen deres forsørget sju personer i Norge og ni i fødelandet.

Ahmed og broren som var et år eldre enn ham, oppførte seg som siamesiske tvillinger. De hang sammen døgnet rundt. Selv om de hadde hvert sitt rom, sov han alltid inne hos storebror. På grunn av språkvansker begynte de samtidig på skolen, i den eneste klassen som var for førsteklassinger. Mobbingen begynte veldig tidlig. Før skolestart hadde de valgt å holde seg mest hjemme hvor de så mye TV. Favorittprogrammene var kampsportfilmer hvor heltene hjalp de hjelpeløse. De ble mobbet både for klær, foreldrenes jobber og språket. Skoleveien var 500-600 meter og denne kunne brødrene og søstrene bruke opptil tre timer på. Der ble de sparket, slått og spyttet på, dynket i snøen og lagt i sølepytter. Alle på skolen, elever, lærere og andre foreldre var klar over dette, men ingen grep inn.

Før Ahmed gikk ut av førsteklasse hadde han og broren begynt med kampsport. De ble raskt klubbens favoritter, og tidlig tenårene hadde begge sort belte. Klubben var det eneste stedet de følte trygghet. Der ble de sett og de synes det var godt med de klare retningslinjene de måtte følge. Da de kom til ungdomsskolen begynte de også med andre idretter hvor de ble gode. For første gang siden de flyktet ble de splittet noen timer i uken fordi de ble tatt ut i hver sin idrett der de var så gode at de kunne konkurrere.

Samtidig ble bygda oppsøkt av nynazister. Hele familien, spesielt søstrene ble plaget – inntil kampsportbrødrene begynte å ta igjen. Ahmed tok igjen så hardt at han etter hvert ble sett på som så utagerende at han ble sendt til en spesialskole langt fra familien.

Ingen i familien tok kontakt med ham, og han trodde han var glemt. Det ble fryktelig vanskelig for Ahmed. Siden han var så god i kampsport fikk han snart status blant de andre på ungdomshjemmet. Han kom raskt inn i en gjeng hvor han begynte med hasj og kriminalitet, noe som eskalerte i en voldsom fart. Før fylte 17 var han blitt «en kjenning av politiet». Når han ikke var ute på raid med vennene sine, isolerte han seg og var så ruspåvirket at han slapp å tenke og føle savnet etter alle som hadde stått han nær, og særlig broren.

Onkelen til Ahmed hadde kommet til Norge like etter – uten at noen visste om det. Han var blitt værende en stund på et asylmottak på Østlandet og ble involvert i det tunge narkosalgmiljøet i Oslo. I motsetning til Ahmeds fattige far som hadde gjort rett og sjel for seg i alle år, hadde onkelen masse penger. Broren til Ahmed flyttet inn til onkelen for å gå på videregående skole, men ble i stedet sugd inn Oslos underverden. Da Ahmed ble 18 år og ikke lenger trengte å være i barnevernets varetekt, fulgte han etter sitt store forbilde: broren. Tankene deres hadde vært at de skulle hjelpe faren så han ikke trengte å jobbe seg i hjel, og at alle i familien, både i Norge og fødelandet, skulle få det bra. En kveld dro broren til byen for å ordne opp noe, og ville ikke at Ahmed skulle være med. Broren kom aldri igjen. Han ble drept i oppgjøret.

Her vi sitter, etter 20 år med fengselsopphold på glattcelle, i varetekt og lengre dommer i høysikkerhetsfengsel, forteller Ahmed at han selv har barn som han elsker over alt på jord. Han har en kone han også elsker, og som har gitt han en sjanse til. Han forteller meg om sin redsel for at det skal gå galt igjen. Om sin frykt for å miste dem han er glad i, og sin angst for avvisninger og utstøtelser. Han hører ikke hjemme noe sted og hans forsøk på å skape et hjem har vært mislykket. Det er så vondt å høre om alt han har lidd og som han påtar seg 100 % av skylden for, en skyld han overhodet ikke kan bære på sine skuldre alene.

Jeg vil først sende Ahmeds store skyld videre til politiske og religiøse ledere. Dernest til dem som har ansvaret for integreringspolitikken, og til sist til fraværende voksne som har et klart mandat til å ta vare på de mest sårbare barna våre. Jeg har ingen Gud jeg kan sende mine bønner til. Men jeg har en bønn om at Ahmed skal finne en god samtalepartner som vil være der for ham så lenge han trenger det. En som våger å se ham og gi han de råd og den veiledning han trenger.

Min neste bønn er at Ahmed skal lære seg å se de situasjonene som aktiverer følelsene som sender ham inn i det mørke helvete som kjører han rett tilbake til rusmisbruket. Til sist har jeg en bønn om at «arvesynden» stopper ved ham, og at barna hans skal føle seg trygge i det samfunnet de lever i – her i Norge.

( historien er anonymisert, bilde er funnet på Google og er å finne under Barn på flukt, Unicef)

2 responses

  1. Forferdelig .. får sende en bønn jeg også om att dette vil nå gå veien for et roligere lunere liv 🙂 Lykke til
    vi har alle et ansvar ..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: