Erkjennelsen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Et tilbakeblikk

 

Lydfil for den som har lesevansker: Trykk her

I de siste ukene har jeg fått flere hyggelige tilbakemeldinger fra noen som har lest boka mi. Både fra ansatte hos Tanum bokhandel og noen som har slitt på grunn av alkohol- og rusmisbruk og noen pårørende i tillegg til gutter som sitter i fengsel. Tanum skriver i en mail: ” ….boka selger godt her i Tanum på Karl Johansgate. Jeg opplever at det har vært et behov i markedet for denne type bok (…..) og  at boka treffer bredt”. Må innrømme at dette var utrolig hyggelig å høre og jeg håper at kjøperne får noe ut av den som kan være dem til hjelp .

Men jeg må bare erkjenne at det gjør ett enda større inntrykk når det kommer tilbakemeldinger fra innsatte. Det varmer på flere måter. Først fordi jeg kun har hatt mulighet til å gi boka til 6 personer, så grunnlaget for en tilbakemelding har vært minimal. Nest at de velger å bruke av sin dyrbare tilmålte ringetid for å stille meg spørsmål. Til sist at de jeg har snakket med har fortalt meg at de forstår noe mer av seg selv og øyner håp. Men jeg blir heller ikke uberørt når en pårørende kontakter meg direkte og forteller hvilket utbytte den har hatt av boka.

Rett etter utgivelsen 31 mai ble jeg kontaktet av en kvinne på telefonen. Det var vanskelig å ta alderen hennes, men hun hørtes ikke gammel ut. Stemmen var munter:

– Hei, er det du som har skrevet boka: Veien fram går først tilbake?

– Jepp!

– Nå har jeg lest den fra perm til perm, jeg forstår ikke så veldig mye mer av dette med rusing og hvorfor det ikke bare er å kutte ut, men jeg kjenner på meg at det i alle fall ikke er min skyld at Kim ruser seg.

Selv om vi snakket en stund fikk jeg ikke noe klart bilde av hvem denne Kim er for henne. Bror, ektefelle, onkel eller en annen nærstående. Hun snakket om han og andre jeg går ut fra er familien, som om jeg kjente dem godt. Det hadde vært slitsomt med Kim i mange år, alle var negativt berørt på en eller annen måte. Men nå etter å ha lest boka mi så forsto hun at det ikke var noe hun gjorde som utløste rusepisodene hans. Hun takket og la på.

Jeg tenkte i mitt stille sinn at om hun ikke forsto så mye så hadde hun i alle fall forstått det viktigste: Hun var ikke skyld i at en rusmisbruker rusa seg og at hun herfra kunne ta noen andre valg for sitt liv. Basert på sine egne ønsker og ikke utfra en skyldfølelse for et annet menneske handlinger.

Igjennom Ann Helen Nyhus sin blogg får jeg vite hva boka mi også kan bidra med. Hun gikk fra å være motløs og deprimert til få tilbake gleden og livslysten ved lese noe som påminnet henne om hva gjenreisning og tilfriskning handler om. Vi som har fått gå edru og pillefri en stund vet at de tunge dagene kommer og da er det godt å ha noe som minner oss på at disse psykiske opp- og nedturene er en del av livet.

I begynnelsen av Juli ringer en innsatt fra Oslo fengsel og fortalte at han hadde fått boka mi av Petter og Heidi. Han kjente seg veldig mye igjen i småhistoriene som er skrevet i boka og mye av den øvrige teksten ga han mening. Nå ville han begynne med oppgavene for å se om det kanskje kunne hjelpe han enda et skritt nærmere det han drømte om. Han var lei rus, kjøp og salg av dop og våpen, vold og fengsel. Han ville være far for sønnen sin og forhåpentligvis få tilbake dama og resten av familien. Men han trengte hjelp til å forstå begynnelsen og skrivinga.

Boka starter med et kapitlet om erkjennelse. Første skritt på veien til en frigivende erkjennelse er å bli kjent med sin egen historie. Ikke for å finne syndebukker, men for å finne ut hva som ligger i bunnen for vårt eget tanke- og handlingsmønster. Derfor starter også boka med en oppgave om å skrive en selvbiografi. For mange av oss med alkohol- og rusavhengig handler det i første omgang å få økt selvinnsikt, kunnskap om hvordan ting henger sammen og plassere ansvar der det skal være, og til sist jobbe med den delen vi selv kan gjøre noe med.

Flere av oss som har vært i ulike rusbehandlinger og selvhjelpsgrupper har ofte måtte skrive selvbiografi uten at vi helt har forstått hvorfor og hva vi skulle med den. Utallige ganger har jeg følt at den eneste hensikt har vært å fylle kladdebokas tomme sider med blekk og at tiden skulle gå litt raskere. I denne boka; Veien fram går først tilbake, har hver oppgave et mål; det skal lede til innsikt som igjen skal bidra til at du tar et bedre valg for deg selv. For oss som har stått i noen kamper mot vårt gamle handlingsmønstre vet at det ikke finnes noen raske løsninger i et endringsarbeid. Men i utgangspunktet finnes det heller ingen snarveier til å bli et velfungerende menneske med både fysisk, psykisk og mental styrke for noen. Det vi aldri fikk lære av livgivende ferdigheter i barne -og ungdomstid må vi lære i den alderen man begynner å jobbe med seg selv.

Opp igjennom årene har jeg møtt på mange som sier at de arbeider med seg selv, men det er kun et fåtall som egentlig har gjort det på en grundig måte. De fleste arbeider med å finne en ny fluktmekanisme fra ubehag og vonde følelser når livet deres står fast. Nye fluktmetoder handler ofte om å finne nye teknikker i tankeokkupasjon. De okkuperer seg selv med alt mulig for å slippe forholde seg til den livssituasjonen de egentlig ikke liker. Uansett hvor tidkrevende en slik metoden er vil den kun gi en kortvarig virkning etter en tids bruk. Selv rusmidlers effekt blir svakere og svakere etter hvor hyppig vi bruker dem og man må finne nye blandingsforhold hele tiden for å oppnå den stemning man ønsker seg.

Når vi skal arbeide med oss selv handler det veldig mye om å bli bevisst hva som gjør at man til stadighet gjentar seg selv, og hvor man ender opp med de samme negative resultat man har opplevd så lenge man kan huske. Gjerne med en forsterket negativ virkning hver gang. Og det er her gjør det vondt. Ekstra vondt om vi ikke har verktøy til å møte vår egen historie. Spesielt når man kommer til skyld, skam og sorg.

Min vandring her på livets vei har lært meg at som menneske er det en god del ting jeg ikke kan styre eller kontrollere fordi det ligger utenfor min makt. Jeg kan blant annet ikke kontrollere andre menneskers handlinger. Dernest kan jeg heller ikke kontrollere reaksjoner som er knyttet til menneskets egen anatomi og psyke, fordi dette styres helt etter naturens egne lover. Men jeg har også lært at jeg kan redusere følelsesmessige smertene ved å bli kjent meg selv og forstå mitt eget reaksjonsmønster. Gjøre endringer og rette opp det som skaper problemer for meg og ikke gjenta de løsninger jeg av erfaringer vet ikke leder frem – og sist, men ikke minst må jeg be et annet menneske om hjelp der jeg trenger det. Derfor blir jeg ekstra glad for de tilbakemeldinger jeg har fått, for er det noe jeg  vet så er det at om den innsatte og de andre fortsetter med å tilegne seg mer av kunnskapen om årsak og virkning,  så vil de få oppleve en stor forskjell i deres liv.

Det er mange erkjennelser som må gjøres igjennom et liv. Erkjennelsen om at hverdagen og livet generelt aldri kan bli en smertefri reise på en rosebelagt autostrada er etter min erfaring den absolutt viktigste erkjennelsen vi kan gi – og arbeidet utfra det.

Les også:

Et typisk tilfelle

En pårørende deler

Ikke full av faen

2 Comments on “Erkjennelsen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: