Jeg har ikke tid til gå inn i noen politisk debatt- ei heller jage etter meningsmotstandere for å få dem til å gjøre det jeg ønsker, men jeg håper det jeg kommer med kan taes med når de store politiske avgjørelser besluttes.
Denne sommeren har jeg hatt litt tid til å lese aviser. Ikke spesielt oppløftende. Ulykker og terror, vold og drap er det som gjennomsyrer nyhetsbildet hver dag og oppdateringer døgnet rundt. Verden er stor, men den blir fryktelig liten med de ulike mediers dekning. Det er i grunnen lite jeg får gjort med det som skjer i Syria, Israel og Barcelona. Men jeg har også fått med nyheter som er forløpet til min daglige jobb. Skyting, knivstikking og drap, vold og ran, narkotikasalg og smugling av alkohol og sigaretter, og for disse ofrene og gjerningspersoner kan jeg bidra litt.
Daglig følger jeg tidligere alkohol, medikament og rusmiddelmisbrukeres som har fått revet i stykker sine liv på grunn av eget eller andres rusmiddelmisbruk eller psykiske problemer. Jeg får følge tett på deres kamp for å komme ut av avhengigheten og stabilisere sine liv. Jeg følger dem ut av fengsel, institusjon og selvpåførte isolasjon. De som oppsøker meg og min arbeidsplass er stort sett dem som har forsøkt alle mulige metoder. De har forsøkt med og uten midler som fjerner dem fra vanskelige livssituasjoner og vonde følelser. Noen klarer vi å støtte frem til den endring de selv ønsker, men de fleste mister grepet etter en kort eller lengre tid.
Her er et oversiktsbilde til noen av dem jeg arbeider for. De innsatte. Min primæroppgave er å hjelpe dem slik at de skal klare seg på en best mulig måte før, under og etter soning – i og utenfor fengsel. Det er en kjent sak at forekomsten av psykiske lidelser hos straffedømte er langt høyre enn i den øvrige befolkningen. Av de til en hver tid 3500 innsatte i våre fengsler og 13000 som settes bak lås og slå årlig, for kortere eller lengre periode, har 80 % av dem en eller flere psykiatriske diagnoser. Inntil 95 % fyller i tillegg kriteriene for diagnoser WHO har til alkohol og rusmiddelmisbruk. Kvinner er mer belastet enn menn. De færreste av alle innsatte har mottatt en strukturert og målrettet hjelp for sine lidelser både før, under eller etter straffegjennomføringen. Veldig mange av disse har barn.
På min arbeidsplass har vi ansatte ansvaret for ulike arbeidsoppgaver og her er virkeligheten til de fleste jeg arbeider for. Mannlige straffedømte. Alt fra langtidssonere til varetektsfengslede. Så å si samtlige skal ut til ingen ting når de løslates. Ingen bolig, jobb eller trygt nettverk. Noen har sittet akkurat litt over tiden sosialkontoret dekker husleia deres, derfor står de uten tak over hode når de kommer ut.
Uansett hvor lenge eller kort de har sittet blir de bedt om å oppsøke sitt NAVkontort slik at de kan få en seng på lavterskel botiltak i påvente av mer permanent bolig. Den permanente boligen ligger da stort sett i et belastet miljø. Siden må de selv finne jobb eller annen aktivitet som kan utløse noe mer penger enn sosialens minimum eksistensgrunnlag. De må selv bestille og betale timen hos legen som skal henvise dem videre til psykiatrien eller andre som kan utløse pasientrettigheter til rus- og avhengighetsbehandling. Og da til et psykiatrisk senter som har offentlig avtale med ventetid kan være på mellom 6 – 9 måneder eller til en overarbeidet ruskonsulent med ventetid på noen uker. I et forebyggende perspektiv blir de oppfordret til ikke ruse seg eller omgås kriminelle venner om de skal unngå å havne ut i rusmisbruk og klammeri med loven igjen.
Konsekvensene av at den byråkratiske og fragmenterte vei mot hjelp får lese resultatene av i avisa eller se dem tv-kanalens på nyhetssendinger. Med store og utvidende skrifttyper leser vi: Kjente kriminelle av politi og fengselsvesen skyter og stikker hverandre på åpen gate eller i leiligheter. Gjengoppgjør endte med en død og en annen ligger hardt skadd på sykehuset. I føljetong får vi til tider en nokså god beskrivelse av et barn som har drept og hvor det er kjent at barnet har slitt med psykiske problemer i lengre tid, uten at noen har iverksatt konstruktive tiltak.
Nå vet jo jeg at de færreste utagerende rusrelaterte episoder får medias oppmerksomhet. Men når det skjer i Oslo-område så reiser vi og besøker dem så snart det lar seg gjøre. Flere av dem vi har fulgt noen år sitter gjerne på brev og besøksforbud og noen ganger også mediakontroll. Det er knuste sjeler som møter oss. Vi kan ta og kjenne på skammen og fortvilelsen deres. Sist gang vi så dem var intensjonen om et bedre liv stort og så havnet de der igjen.
I de fleste tilfeller tenker jeg: utrolig at det ikke skjedde før, oftere og med et mye verre resultater. Mange av de jeg arbeider for har vært barn som har vært under det offentliges omsorg og har utøvd grov vold før fylte 15 år. Mange kan også ha vært feil medisinert med ADHD-medisiner fra tidlig barneskole. Andre kan ha kommet til Norge som krigsflyktinger med strekt traumatiserte foreldre som ikke har hatt overskuddet som trengtes for å integreres. Noen har rett og slett bare vokst opp i belastede miljøer. Uansett hva bakgrunnen er så har i alle fall ikke forholdene for endring vært gode for at disse. Svært lite av et menneskets eksistensgrunnlag har vært tilfredsstilt. Sjansen for at deres drømmer for livet skulle oppfylles har vært mikroskopiske.
Rett før sommeren ble jeg spurt av en diakon fra Frankrike om mitt arbeid. Han lurte på hvor mange ganger jeg ville forsøke å hjelpe en som hele tiden vendte tilbake til fengsel. Med mitt utgangspunkt med diagnosen fra 1996, Behandlingsresistent, så sier det seg selv. Så lenge det er liv så er det håp, så derfor gir jeg ikke opp med å hjelpe uansett hvor mange ganger de bommer på målet.
I disse valgtider håper jeg virkelig at samtlige politikere får et bedre blikk på årsak og virkning, og at forebyggende arbeid kommer høyt på den ruspolitiske agenda. Ikke minst at arbeidet til meg og mine like, som ikke står på barrikadene med de høye stemmer, fortsatt skal bli sett, verdsatt og sikret. Vi Likepersoner gjør en forskjell for mange, langt utover det som kan måles. Mye av den galskapen som skjer i kjølvannet av ubehandlet rus og avhengighet, med eller uten psykiske lidelser, går under radaren til både politi, helse og omsorgstiltak og ikke minst media.