Telefonen ingen vil ha

Pappa og mamma valgte oss bort for rusen – nå er de begge døde. Jeg gjorde så godt jeg kunne; var snill, hjalp til med mine yngre søsken og passet på at ingen skulle få vite hva som pågikk hjemme. Det gikk ikke så bra – jeg lykkes ikke, for en dag sto barnevern med politiet på trappa og ventet på meg da jeg kom hjem fra skolen.

Søsknene mine hadde de alt hentet i barnehagen. Mor var innlagt på sykehus og far var i fengsel. En dame presenterte seg og opplyste at søsknene mine var tatt hånd om, og at det etter forholdene sto bra til med mine foreldre. Mer fikk jeg ikke vite. Meg kjørte dem til farmor.

En av mine onkler åpnet døren og slapp meg inn. Damen og politiet snakket litt med han før de dro. Ingen så på meg, ingen spurte hvordan jeg hadde det. Farmor satt ved kjøkkenbordet og gråt, onkel var sint og sa: Den jævelen har ikke gjort annet enn faenskap mot oss siden jeg var liten. Når skal det bli plass for andre enn han og hans liv i denne familien? Når skal mine barn få en farmor ?

Det går ikke bra med lillesøsteren min. Hun går i våre foreldres fotspor. Jeg lever alene og er uføretrygdet på grunn av nerver. Farmor og onkel har jeg ingen kontakt med. De liker meg ikke. Mor døde av en overdose for noen år siden, en sen kveld for noen måneder siden kom telefonen om far. Han tok sitt eget liv. De fant han bak en container med sin elskede spriten, og en boks med piller han hadde fått av sin lege.

Dette er en historie jeg fikk høre av en dansk medstudent  i Sverige for 15 år siden. Han forsøkte å finne noe som kunne gi livet hans mening og hvor han kanskje kunne hjelpe andre pårørende. Det endte med selvmord der også.

I går kveld fikk jeg en telefon som fikk meg til å minnes denne historien. Det er noen som står meg nær som nå har mistet sitt barn, sin far, bror, onkel og fetter. Verdens snilleste unge mann har valgt å forlate denne verden sammen med sprit og piller. Livet han levde var brutalt både for han selv og hans nære – spriten og narkotika krever sitt og er altoppslukende. Han som de fleste andre som er fanget i misbruket hadde gjort noe forsøk på å endre sitt liv. Men han mislykkes og valgte det enste som var igjen. Selvmord. Ikke lett å forstå for dem som ikke har levd det livet han har levd, men forståelig for den som også en gang hadde mistet HÅPET.

Jeg vet jo at det er ingen barn eller forelder som kunne redde hans liv. Det er ikke deres skyld at utgangen på hans liv ente slik. Men det er en ting jeg har lyst å si noe om; Ingen med kunnskap, kompetanse og myndighet la forholdene til rette for at han skulle lykkes med å bli rusfri. Årsaken til at han misbrukte rusmidler var sammensatt og hjelpen var fragmentert. Avstanden mellom de ulike hjelpeinstansene var stor både i kilometer og innholdsmessig.

Hvil i fred kjære