Øynene avslørte skepsis og frykt. Huden var grågusten, kinnene hule og tennene gulbrune. Håret tynt og uflidd. Klærne var av eldre dato og flere størrelser for store. Hendene ristet og bena maktet nesten ikke å bære den magre, utsultede kroppen.
Dette var et menneske i stor nød. Rusmidlene – legale og illegale, ispedd med legens forsterkninger av medisiner som skulle gi søvn, roe smerter og indre uro, lindret ikke lenger.
Sårene som tidligere hadde vært plastret av rusmidlenes effekt, ble mer og mer åpnet for hver rusfrie dag som gikk. De observerte ord og blikk, holdninger og stemninger var som saltkorn som ble drysset inn i de skorpeløse områdene.
Det ble mange smertefulle perioder: Netter hvor bildene av svette og pesende ansikt til eldre ikke slapp taket, og hvor det ikke var en armkrok å krype inn i. Titalls høytidsfeiringer som tydeliggjorde ensomhetsfølelsen som nesten rev sjelen i stykker, og hvor det ikke var noen som kunne trøste. Dager hvor kun de hjelpeløse hjelperne som selv var på flukt, var å se – de som ble et forstørrelsesglass for alle svik som tidligere var erfart, og hvor det ikke fantes noe bedøvende midler å ty til. Og uendelige mange timer hvor samvittighet ble plaget av demoner som raste igjennom kropp og sjel, og hvor ingen metode var så strek at den kunne befri det plagende sinn.
Sånn var det for meg i mange, mange år – til tider ennå. Så lenge kreftene holder skal jeg fortsette å arbeide for de lidende og samarbeide med mine like som selv har lidd