Ikke uberørt

kaffen i dis

Lørdag morgen, solstrålene skimtes svakt igjennom skyene og tåkedisen. Jan og meg sitter i stua med ett tent stearinlys og kaffekoppen, Lucky har nettopp slukt sin morgenkosebit, så det er helt stille i rommet. For 21 år siden på denne datoen og på dette tidspunktet, 4. November 1996 , klokka 06.45, lå jeg på en sofa hinsides i rus og ønsket bare å få dø. Håpet var at rusmiddelmiksen jeg hadde inntatt døgnet rundt i ca 2 måneder skulle hjelpe meg bort fra livet. Sånn gikk det altså ikke. Jeg er høyst levende fremdeles – til sorg for noen, men for mange en glede. Bare det at jeg sitter her i dag med en opplevelse av at noen er glad for at jeg er i livet og i deres liv, gjør meg godt. Det er ikke akkurat den opplevelse som har vært mest fremtredende i mitt liv.

Det er ikke helt ut av det blå jeg sitter med disse tankene denne nydelige morgenen. Uka som har gått har vist meg hvor skjørt og sterkt livet kan være på samme tid. Hvor lite som egentlig skal til for å kunne hjelpe et menneske som lever i det dypeste mørke og bunnløse fortvilelse, til at de kan skimte det lille lysglimtet som skal til for at de kan tro at også de kan endre sin skjebne.

Siden slutten av juni har jeg vært syk. Det viser seg at senvirkninger av kreftbehandling og ett år med høyt stressnivå satte meg litt ut av drift. Må innrømme at det ble noen uker med redsel og bekymring for at jeg kanskje hadde fått spredning av kreft til hjernen. Nå vil jeg jo ikke dø lenger, jeg vil følge med, jeg vil delta i hverdagen og livet mitt. Fra 4 september ga legen meg klarsignal om at jeg så smått kunne begynne å jobbe igjen, og siden da har jeg økt i prosentene for arbeidsførhet. Noe som har gjort meg godt. I disse ukene har jeg fått gjøre det jeg elsker over alt på jord – jeg har fått arbeide med ANTA- og NADA-kurser, temadager i fengsel for innsatte og ansatte og litt annet som kan styrke hjelpetrengende og tjenesteytere innen helse og omsorgssektoren. For hver dag jeg får arbeide for brukere av Retrettens tjenester kjenner jeg energien stige.

veienfram-cover.indd
kompendiet til ANTA-kurset

Innholdet i ANTA-kurset som blir presentert av meg som likeperson, bidrar veldig ofte til at jeg får høre de bakenforliggende historier på oppførselen omgivelsene har opplevd som truende og handlet deretter. For noen uker siden snakket jeg med en som hadde brukt alle mulige midler som kunne sette hjernen og følelseslivet ut av funksjon fra 5 års-alder til ca fylte 50 år. Det var ingen som noen gang hadde tro på at personen kunne bli edru og nykter, og kunne oppføre seg som folk flest. Det hadde hadde aldri blitt stilt spørsmål om personens ønsker, og derfor hadde den heller aldri blitt ledet inn på et annet spor enn det som førte til institusjoner av ymse lag, rusmisbruk, fengsel og gata. I 2009 gjennomførte personen et ANTA-kurs og har klart seg bra siden. Relasjonen til mennesker er fremdeles vanskelig, men som frivillig på en gård med dyrestell går det bra – også rusmessig sett. Nå bor personen for seg selv i en liten bolig, har fått litt hjelp til å holde det i orden der, møter så å si presis på jobb hver dag og har noen hobbysysler som ikke er knyttet til mennesker fra det gamle rusmiljøet. I de siste 5 årene har julen blitt feiret med dem som ansees som familie.

 

Møllabilde
Meg på Møllergata skole i begynnelsen av 70-tallet

 

I de tre siste ANTA-kursene har jeg fått høre historier som ikke har endt så bra – så langt. Det såreste ved mange av disse er å få vite hva som skjedde, hva som var tenkt og følt ved hendelsen, og at det alltid endte med negativ oppmerksomhet fra voksne som hadde samfunnets mandat til å ta vare på barn og unge som ikke kan ta vare på seg selv. Dette bringer meg over til artikkelen A-magasinet tar opp denne uken ” Når barn dreper” og Jon Gangdals siste bok, ”Noen kommer til å bli drept, når barn ikke får hjelp i tide”, og vet at historiene kunne like godt ha omhandlet en del av oss i ANTA-kursene. For de fleste av oss endte omsorgssvikten med å utvikle en destruktiv atferd som bare våre like kunne holde ut. Gudskjelov at det er svært få av oss som endte med drepe noen i en kamps hete, og at ingen av de jeg kjenner til har vært barn av alder så langt.

I går kveld da jeg så på bildene i A-magasinet tenkte jeg: I disse rommene er det barn som lever – det er deres hjem. Hvor hjemlig er det egentlig der? Hvordan er stua, kjøkkenet og andre oppholdsrom innredet? Har de bilder på veggene av familien og andre som betyr noe for dem ? Har de ansatte fokus på jobben som skal utføres på daglig basis eller på det livet barnet skal leve som voksen en dag? Hvordan styrkes barnet psykisk og mentalt så de kan møte storsamfunnet på storsamfunnets premisser? Blir barnets egne interesser – livsspiren deres, fulgt opp?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ondskapen tar ikke liv – bare livet i et liv

 

Anders på 14 år som drepte den jevngamle Alma Gabriela fra Søgne, som Jon Gangdal skriver om i sin bok, viste tydelig hva som er hans interesser, og hvor han har sine ferdigheter – tegning og musikk, men dette valgte de voksne rundt han å se bort fra. Det som ble sett og lagt vekt på var hans utagering og hva som kunne gjøres for at utenforstående og omgivelsene skulle unngå å få konsekvensene av hans negative atferd. Signalene fra slike handlinger må ha gitt en hjelpeløs og redd liten gutt følelsen av avvisning og utstøtning. Slik det blir presentert i boka så må han ha opplevde dette hvor hen han var. Først fra en mor som ikke klarte å følge han opp på grunn av egne personlige utfordringer, så fra en far som slet med sitt og deretter fra resten av lokalsamfunnet som fryktet for hva de kunne utsettes for av en liten gutts frustrasjon. En frustrasjon som er normal for et menneske som mangler trygge livsveivisere. Det er så trist, så trist å tenke på og jeg lurer på hva som hadde skjedd om noen hadde brukt både hjerte og hjerne i møte med gutten og hans familie?

23032599_512841635775058_5245040611172507775_n
Pernille Huseby og Mina Gerhardsen fra Actis, meg og Michel fra stiftelsen Retretten i høring på Stortinget

Da er det godt å bli påminnet på at uansett hvor mørkt det kan være så er det mulighet for endring. Godt å se mange av dem – og være en av dem, som er med på å gjøre en god forskjell hver dag. Denne uka har ANTA-kursdeltagerne fått et helhetsbilde presentert om årsak og virkning av avhengighet og misbruk. Alle ga uttrykk for at mange brikker falt på plass for dem, og de var lei seg for at de ikke hadde visst noe om dette fra før. Det ga dem håp om at de kunne få noe annet ut av livet enn bare faenskap. Så var det minnegudstjenesten for overdoseofre som ble avholdt i domkirka. Da jeg så ryggen til Bjørn Loe fra Oslo legevakt, kjente jeg på en vanvittig takknemlighet for alt det fine som blir gjort av ulike tjenesteytere i byen min. Senere samme kveld var det pizza og kino med Petter Uteligger hvor aktive rusmisbrukere og rusfrie kunne le og kose oss sammen litt. Jeg har også vært på Stortinget i 2 budsjetthøringer – Helse og omsorgskomiteen og Justiskomiteen, for å be på mine knær om støtte til drift av Retretten, i tillegg til møte med Helsedirektoratet vedr. tilskuddsordningen vi får penger fra. Slikt tar så mye krefter og tid, men det sitter folk i dette systemet også som støtter gode tiltak. De vil andre godt.

Alt det nevne berører meg på mange plan, men det som gjør mest med meg akkurat her jeg sitter nå er tankene på en ung mann på toget som så på jakka mi og sa følgende: Retretten har redda livet mitt – takk for at dere holdt tak i meg når jeg trengte det som mest. Dere ga meg ikke opp dere! Sannheten er  jo det var  han som holdt tak i oss – og ikke ga opp seg selv, det eneste vi i Retretten gjorde var å stå der ”vente” på han.

2 Comments on “Ikke uberørt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: