#metoo (can spread love and hope)

Daglig kommer det nye oppdateringer fra personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep og trakassering. Bare hashtaggen #metoo gjør noe med meg – jeg trenger ikke høre innholdet i historiene deres. Jeg vet så inderlig hvordan det føles når en autoritet med myndighet misbruker sin makt. En følelse som gjør at man dør litt mer innvendig for hver gang man opplever slike krenkelser. Til slutt handler livet bare om å være på vakt,  forsvare seg  inntil man tappes helt for livsenergi.

I de fleste tilfeller legges det lokk over hva som har skjedd, minnene  blekner og man kommer seg videre når overgrepene opphører. Men følelsene av slike opplevelser blir dessverre lagret for all tid. De vekkes til livet når man utsettes  for noe som utløser de samme følelser som ved  tidligere krenkende oppførsel. Alt av forsvar mobiliseres, om man vil eller ei  når man er arenaer som gir en opplevelsen av at man står alene i verden, at  ingen kan hjelpe og ens eksistens er truet.

Hva er så situasjoner som kan utløse følelsen av at  livet er truet for meg i dag –  idag som jeg er voksen, selvstendig og  hvor jeg har evnen til å uttrykke meg? Det å miste tilhørighet, det å være uønsket og uten verdi, og ikke minst det å  bli stilt tvil til, er i dag opplevelser som setter fyr på forsvaret mitt og  som til sist tapper meg for livslyst når  det får pågå lenge nok.

For en stund siden hadde jeg en fin samtale med en som delte litt om sitt tilbakefall. Han hadde stått i en vanskelig livssituasjon og brukte all sin energi på å finne en god løsning. Det var ingen som visste at han hadde slitt med alkohol og pillemisbruk i ungdommen. I ettertid hadde forstått at han var blitt et  offer for sjalusi og ble derfor utstøtt fra noe som betydde mye for han. Etter å ha opplevd alliansebygging og stygg hersketeknikk   hev han til slutt inn håndkle , og brått  mistet livet hans  sin mening og han satt med følelsen av å ikke ha noe verdi.  Piller, alkohol og narkotika hadde kommet raskt på banen igjen og  på knappe året var alt borte: jobbevne, familie og mange verdifulle og gode vennskap.

I samtalen snakket vi litt om hva som skjedde før han begynte å ruse seg igjen.  Det var sånn jeg fikk vite om den maktkampen han hadde stått i og  tapte.  Ingenting av det han fortalte er ukjent for meg og derfor spurte jeg om når og hvor han hadde kjent på tilsvarende følelser. Dette hadde han aldri reflektert over før så han sa at han måtte tenke litt på det og ringe meg tilbake. I går kom telefonen:  Han hadde kjent det samme etter  overgrepene utført av en tillitsperson som forgrep seg mot han i barndommen –  i de  årene han hadde vært et mobboffer på skolen.

Hos  svært mange av oss, ikke bare meg,  som kan bruke hashtaggen #metoo vekkes mange minner bare ved synet av den. Men  det gjør også en atferd som har til mål å redusere og støte deg ut fra et fellesskap man  har  arbeidet hardt for å bli en del av – med eller uten tidligere rusbakgrunn. Igjennom mine drøye 20 år som rusfri kunne mannens skjebne blitt min flere ganger.  Det som har reddet meg er at jeg har gode og kloke samtalepartnere som har møtt meg med kjærlighet når slike følelser har tatt – og tar –  overhånd. For som kjent så er kjærligheten størst fordi det er den som skaper harmoni og skjønnhet. Mitt blikk skal nå være fester på: #metoocanspreadloveandhope

Ønsker alle en god helg