Ta ikke håpet fra meg! Riv ikke utsikten om en bedre framtid bort fra mine drømmer, for jeg trenger det så sårt, skrev jeg i en av dagbøkene mine.
Av og til tenker jeg på akkurat dette – hvorfor skrev jeg det? hva var det jeg opplevde som fikk meg til å skrive disse ordene den dagen. Det står ikke noe dato, men året er 1996.
Det eneste jeg kan tenke meg som kunne utløse er slikt rop fra mitt indre, er at det er knyttet til diagnosen jeg ble gitt: Behandlingsresistens.
Det var mye som ramla for meg da. Jeg hadde gjort mange ulike forsøk på å få livet på rett kjøl, men det gikk galt hver gang.
Så en dag kom redningsmannen – en som dirigerte meg i riktig retning , men hvor jeg selv måtte styre skuta mot mål.
Her jeg sitter og skriver rapporten for det siste ANTA-kurset som avsluttes i morgen da dukker disse tankene opp – som de gjør hver gang. Jeg vet at flere som deltar på slike kurs ikke har noen tro på at livet kan være et godt sted å være og langt mindre at livet uten rus er mulig.
Jeg håper jeg kan bringe håpet til dem og at det varme hjerte kan tine opp hele livet.
Håp må vi ha, og ALDRI må noen gi opp en person. Jeg har hele tiden hatt håpet, utenom en kort periode der jeg var i ferd med å gi opp. Jeg hadde vært innlagt til behandling flere steder og hatt mange tilbakefall. Jeg kom til et punkt der jeg tenkte at nå er det ingen vits i å kjempe mer. Jeg får ikke dette til. Men, jeg snudde i siste liten. Det håpet jeg alltid har hatt, og det at jeg hele tiden har sagt at jeg skal greie det uansett hvor mange nedturer og tilbakefall. Jeg var heldig. Jeg greide å snu, og det er mye på grunn av håpet jeg selv har hatt og ikke minst at ungene mine har hatt det. HÅP er noe av det viktigste vi har!
Tusen takk for fin tilbakemelding – det er slike som styrker HÅPET
Sterkt! De ordene traff meg
Jeg ber mennesker forfølge sine handlinger så de kan finne ut konsekvensene av dem