Dagens valg er morgendagens virkelighet

Sitter her på ferien min og har den luksusen at jeg kan lese litt nyheter og artikler helt ut. Noe jeg ikke har tid eller ro i hode til å gjøre i hverdagen min. Mitt valg med å starte opp Retretten i 2002 har gitt meg en slik travel hverdag . Til tider kan jeg klage litt over det, men stort sett så er jeg veldig glad for det valget. Det å få følge  noen av de som en gang bidro til dette valget  har vist meg hvor rett det var. Spesielt når jeg har fått følge noen av  barna som den gang levde under vanskelige forhold med en eller to foreldre som ruset seg, og hvor foreldrene klarte å endre et liv med rus og ustabilitet til å bli tilstedeværende foreldre. Noen av disse foreldrene er i dag besteforeldre og fremdeles rusfrie og kan være et menneske både barn og barnebarn kan stole på. Bare dette alene  har vært  verd slitet, fortvilelsen og tårene jeg har hatt i 15 år, men det er mye, mye mer positivt som har beriket mitt liv i disse årene.

Selvfølgelig preges jo det jeg leser av jobben min. I går da jeg satt med jetlag og surfet på nettet fanget  interesse min seg om: 19 år og dopdealer  av Ola Solheim En trist lesning. Jeg vet ikke hvor mange unge jeg har snakket med i Oslo fengsel som er med i en kriminell gjeng som selger dop og utøver mye vold. De har gitt tydelig melding om at de ikke har noen fremtid og at de gjør det beste ut av det livet de har her på jorden. Drømmene deres har vært noe helt annet, men som svart, uten sterke og gode livsveiledere har disse vært umulig å oppnå.

Når jeg leser denne artikkelen går tankene mine til en ung mann jeg hadde fulgt fra han var 15 år og frem til en samtale vi hadde da han var 22. Han ba om en refleksjonssamtale som gjennomføres utenom gruppa til Veivalget. Jeg tok han ut i besøksavdelingen  slik at han kunne komme ut av cella en times tid. Vi kjøpte oss hver vår kaffe og spiste en Smil på deling. Praten gikk litt  om løst og fast i begynnelsen, men så kom det. Han skulle ha barn med ei norsk jente som kom fra en vanlig norsk familie. Jenta visste at han var med i en kriminell gjeng og nå ville hun at han skulle få seg en jobb og kutte ut vennene sine. Det ønsket han også, men han var usikker på hvordan han skulle klare det.

I sommer traff jeg han igjen i Oslo fengsel og fant ut at det var fem år siden sist. Jeg spurte hvordan det hadde gått. Han var fremdeles sammen med jenta han fikk sin førstefødte  og det var kommet to til etter dette. De begge var unnfanget mens han satt i et fengsel.  Nå kom  jenta hans på besøk med alle barna så han kunne bli kjent med dem.  I  årene som var gått hadde han vært ut og inn av fengsel.  Du vet Rita, jeg har ingen god fremtid å gi mine barn, men jeg er glad de har så fin mor. Det var en sår replikk.

Gårsdagens artikkel fikk meg til å tenke på dette møtet og noen flere jeg har hatt med disse fine, fine guttene som har valgt sine venner i det miljøet de har følt seg velkomne. I et miljø hvor de sitter og ser ut på storsamfunnet , som jeg tenker at de aldri har følt har ønsket eller  velkommen inn til

I artikkelen sier politioverbetjent Jan Erik Bresil noe slikt:

− Det er i dag vi bestemmer hvordan det skal bli om 15-20  år