Min venninne er mett av dage

Klokka er o4.30 og ingen andre enn meg er oppe. Jetlag og en sliten kropp gjør at jeg sovner i 19-tiden, så jeg får ikke for lite søvn selv om om jeg er tidlig oppe. Ser frem til å få normal døgnrytme så jeg blir i takt med mannen min og alle dem andre, men akkurat i dag er jeg litt glad for at ting er som det er.

Det er alltid veldig hyggelig å komme over her hvor vi bor. Det er en park med ca 100 småhus. 30 % bor her fast, men de fleste av oss er det vi kaller Snowbirds som kun er her fra slutten av oktober og ut til mai. Det er klikker her samtidig som alle klikkene er inkluderende overfor andre. Vi møtes en gang i uka til frokost, det er en fast sosialkveld ved kanalen hver uke hvor alle tar med seg sin egen drikke og snack, samt kortspillkvelder og en eller annen temafest en gang i måneden. Fordi det er mange enslige her stelles det i stand fellesmåltider på Thanksgiving og julaften. Nyttårsaften har en av mine venninner åpent hus hvor alle er velkommen. Det beste med denne parken er at det ikke er fyll her, folk koser seg med et glass vin, en øl eller en drink.

Jeg har allerede blitt møtt med mange klemmer og hyggelige småprat av gode naboer og middag med av noen mine nære venner her nede . Det har vært oppdatering på hvem som ikke kommer ned mer på grunn av sykdom, de som har gått bort det siste året, hvem som er forsinket og hvilke hus som er solgt og til hvem. Neste hvert eneste år har noen funnet kjærligheten i godt voksen alder. For de fleste som er her er fra 65 år og oppover. Jeg og en annen kvinne på 55 er yngst. Oppdateringene har derfor vært triste, noen gledelig og annet hysterisk morsomt.

En av mine beste venninner her nede er 88 år. En fantastisk kvinne jeg har snakket omtrent daglig med i alle år jeg har vært her. Hun mistet sin mann for ti år siden og har sørget hver dag siden det. Han var bauten i livet hennes, men så ble han syk og var pleietrengende 24/7 i mange år. Hun var hos han daglig i mange timer i alle årene han var på sykehjemmet. Men hun hadde også sitt eget liv.

Hun har vært profesjonell ballettdanser , men fikk en sykdom i bena som gjorde at hun sluttet noen år før hun egentlig var ferdig med sin karriere. Dans og musikk var hennes liv så hun åpent sitt eget dansestudio og drev det i 40 år. Studio bærer fremdeles hennes navn. Da hun ble 70 år solgte hun og flyttet ned hit til Florida med mannen sin. De va lei snø og kulde og skulle kose seg her i solskinnsstaten der leve årene de hadde igjen. For hans del ble det ikke mange årene, men han rakk å lage et funksjonelt hjem for henne før han havnet på sykehjemmet.

Dette er en kvinne jeg ser veldig opp til og trives enormt godt i hennes selskap. Jeg har beundret hennes interesse for alt mulig. Daglig har hun fulgt med hva som skjer i landet sitt, hvilken utvikling det er på enkelte områder innen medisin og ikke minst på det som skjer på kulturfronten. Det har vært spennende å lytte til alt hun engasjerer seg i. I mange år har hun hver uke vært frivillig i en støttegruppe for pårørende til Alzheimer og demente pasienter, hun har gått på øvingen til unge storband og jazzmusikere for å oppmuntre og heie dem frem mot en årlig konsert. Hun har deltatt på månedlige restaurantbesøk for pårørende i støttegruppa og møter opp på alle sosiale aktiviteter her i parken. Hver kveld mens hun har sett på tv har hun stikker luer til kreftpasienter eller pledd til krigsveteraner som sitter i rullestol. Og når hun snakker om alt dette har øynene hennes skint. Jeg har ofte tenk: håper jeg selv blir som hennes når jeg nærmer meg de 90.

I går var det noe annerledes. Hun så fremdeles velstelt ut. Jeg så hun hadde vært hos frisøren, håret var nyfarget og stylet slik det pleier. Neglene var i passe lengde og lakkerte , og hun hadde maskara og leppestift som vanlig. Hun var blitt tynnere i ansiktet og kjolen var kanskje blitt noe løsere, men ellers var det ikke noe jeg kunne sette fingeren på sånn utseendemessig. Huset var julepyntet etter amerikansk standard og hun satt og skrev julekort da jeg kom innom på hilserunden min. Hun ga meg en inderlig god klem og hun sa gang på gang; så deilig å se deg og høre stemmen din igjen. Det var ved denne uttalelsen jeg merket at noe var endret.

Du flyfilla, jeg var innom deg flere ganger i går, men du var ute og kjørte Buick’n din, sa jeg og lo. Blikket hennes endret seg og hun svarte: Rita, jeg var hos 7 forskjellige leger i går. Jeg er sliten av dette – jeg vil ikke gå til dem mer. De gir meg bare mer piller hele tiden i tillegg til dem jeg allerede har. Jeg har knapt tid til annet enn å ta dem. Bena mine bærer meg snart ikke lenger, armene mine blir svakere og svakere selv hvor mye jeg trener. Jeg har mistet gleden av alt jeg har vært opptatt av. Hver dag snakker jeg med mannen min og jeg finner frem flere og flere bilder og dekorerer hjemmet mitt med ser du. Flere ganger om dagen spør jeg han om ikke han har det bedre enn meg. Jeg er mett av dage nå – jeg tror jeg har opplevd det jeg skal av gleder og sorger, denne eksistensen her trenger jeg ikke mer av.

På ett år har en nysgjerrighet blitt endret til tap av livslyst. Det er tankevekkende. Det mest tankevekkende er at hun ikke har mulighet til å kunne gjøre stort med en kropp som er utslitt og som nå hindrer henne til å delta på de tingene som ga henne livsgleden. Hun har strevd litt før også med å få disse tingene til , men hun har alltid funnet en løsning likevel. Det er ikke få ganger jeg har tenkt på henne da jeg har snakket med unge mennesker jeg opplever bare bruker opp tiden sin i påvente av døden. Enten at den er blitt brukt opp på rusen eller foran en skjerm uten mål og mening. Nå får jeg virkelig oppleve hva som skjer når valgmulighetene tas i fra et menneske og at alternativene til endring ikke finnes. Inne i meg skriker det: Lev mens du kan! For meg er det å leve blant annet  å oppleve gleden hos mine medmennesker.

I dag skal jeg leve – i dag skal mannen min og meg hjelpe et par å flytte. Disse to fant kjærligheten på nytt i år. De fant hverandre, han i en alder av 77 og hun 70. I går overtok de sitt nye felles hjem og skal leve der sammen de dagene, ukene, månedene eller årene de får. Selv om kroppen fallerer så falmer ikke følelseslivet. Blikkene disse to sender hverandre, men stjerner i øynene , viser hva det indre livet gir dem.