Til minne om Dr. Michael O. Smith

Kjære Dr. Michael O. Smith – Mike blant kjente

Mitt første møte med deg var våren 2005. Noen advarte meg både mot deg og Lincoln Recovery Center. De fremstilte deg som en bisk bedreviter, og sentret ditt som en falleferdig rønne, overfylt av psykisk syke og tunge rusmisbrukere. Min opplevelse passet ikke inn i dette bilde. Etter vårt første møte hadde vi mye kontakt. I tillegg til at jeg var innom Lincoln så ofte jeg kunne, opptil flere ganger i året frem til slutten av 2010, skrev, ringte  eller møtte du meg på ett eller annet sted i verden frem til mai 2017. I 2015 gjorde du det mulig for Retretten å arrangere en konferanse i Oslo med internasjonal foredragsholdere: Psykiatere, leger, sykepleiere, sosionomer, jordmødre og gynekologer kom fra USA, Afrika, Asia og Europa. Du så mitt vitebegjær og hjalp meg på alle mulige måter så jeg skulle få den beste – og mest mulig – lærdom.

Du var vanskelig å få tak i, jeg forsøkte i mange måneder før jeg lyktes. Jeg fikk 3 minutter til å presentere mitt ønske med telefonsamtalen. Kjapt presenterte jeg meg selv, hvor lenge jeg hadde brukt  NADA’s akupunkturprogram som et verktøy og at jeg nå ønsket å besøke Lincoln for å lære mer. Vi møttes i mai 2005 på ditt kontor ved Lincoln Recovery Centre, South Bronx, New York.

Jan ble med meg til vårt første møte, hvor jeg fikk en lang og innholdsrik samtale med deg. Du var tydelig på hvordan du arbeidet, hva du krevde av dine medarbeidere . Ditt budskap til absolutt alle som arbeider med hjelpetrengende var: Uansett hva vi gjorde så kunne vi aldri skylde på den syke for noe, det var oss som arbeidet med dem som hadde ansvaret. Du sa at vi måtte legge forholdene til rette slik at den syke skulle lykkes i sin behandling og frem til det definerte målet behandlingen hadde. Dette var en av grunnene til at ingen av de bostedløse ved sentret gikk i terapi hos deg –  på dette stadiet ble de heller klargjort for behandling, som du kalte det. Du ville ikke bruke opp deres tilmålte behandlingstid på noe uten mål og mening. Det var heller ingen med et forvirret sinn som fikk karantene om de trampet inn på ditt kontor og ville ut av programmet du hadde satt opp for dem. Du så på dem som helt vanlige mennesker som av og til kunne si ting en ikke mener  – av ulike årsaker. Når de vendte tilbake med anger tok du dem inn igjen med åpen armer som intet var skjedd.

Det var ingen klam hjelp du bisto med, du var tydelig på hvem som skulle betale festen deres – den måtte de betale for selv, men du og ditt team sto parate om de ville avslutte den. Din holdning gjennomsyret hele sentret, noe som ble bekreftet i mitt første møte med sykepleier Nancy som drev mamma-barnprogrammet. Hun sa følgende til meg: Jeg er ikke ansatt her for å være populær blant kvinnene, jeg er ansatt for å gjøre dem i stand til å bli de gode mødrene de er som rusfrie. Jeg elsket hvert eneste sekund av våre samtaler og dem jeg hadde med hele staben din. Som x-rusmisbruker med mange mislykkede forsøk på å få et annet liv en hva rusen kunne gi, var alt dere sa musikk i mine ører.

Du oppfordret meg til å komme tilbake og august 2005 fikk jeg gå i trening hos Carlos, Nancy og Rosa, slik at jeg kunne bringe ditt program som var koblet til NADA’s akupunkturprogram over til Norge. Retretten var på mange måter en kopi av Lincoln ut i fra hvordan jeg hadde tolket NADA’s program med bakgrunn i egne erfaringer som psykiatrisk pasient og tung rusmisbruker, samt utdanningen jeg allerede hadde fra NADA UK i 1998, men jeg ble sikrere i mitt arbeid etter hver samtale vi hadde. Og alt  bekreftet du også da du besøkte oss.

Første gang du kom til Retretten var i 2007. Vi arrangerte en inspirasjonsdag, neste gang du kom var i 2012 til 10- års jubileet, deretter kom du i 2013 og bodde hos Jan og meg en uke. Du deltok på et av NADA-kursene jeg holdt og ga meg kreditt for fokuset jeg hadde. Siden dro vi til Stjørdal  for å se på hvordan de jobbet med NADA der og du ble imponert. Samtidig fikk vi lagt planer for den internasjonale NADA-konferansen du ønsket skulle være i Oslo i 2015. Alt dette gjorde du for å støtte og synliggjøre det arbeidet vi gjør i Retretten. Vi begge ønsket at Norma hadde vært sammen med oss og trøstet hverandre med at hun var med oss i ånden.

Dine ord virket ikke alltid så vennlige og omsorgsfull i første omgang, men sammen med dine handlinger viste du virkelig at du hadde en stor kjærlighet til oss som hadde klart oss mot alle odds. Du hjalp meg så jeg fikk treffe Norma Hotaling i San Fransisco. Your soulmate, som du beskrev henne som. Noe jeg forsto mer av etter jeg fikk møte henne. Jeg opplevde at du holdt dine beskyttende vinger over oss begge – som jeg vet du også har gjort med flere av våre like. Du satt i styret til SAGES, organisasjonen Norma hadde etablert med samme bakgrunn som jeg etablerte Retretten. Da hun døde i 2008 var det du som ringte meg og fortalte at  hun var gått bort. Du ga utrykk for hvor glad du var for at jeg rakk å møte henne før det var for sent.

Norma og jeg  fikk en uke sammen bare noen måneder før hun døde. Igjennom henne fikk jeg først og fremst hjelp til å fjerne den største skammen med min egen fortid, noe som har hjulpet meg til å hjelpe flere med samme historikk. Jeg fikk også møte kvinner og menn som arbeidet med ofre for menneskehandel, prostituerte kvinner som satt  fengslet for sexsalg og menn som var transvesitter og identitetsforvirret. Disse delte fra en verden jeg hadde en mikroskopisk kunnskap om og  fortalte meg om sine tanker rundt sine liv. Tanker som gjorde sterkt inntrykk på meg. Disse møtene har gjort meg i stand til snakke med med mange jeg møter i mitt daglig arbeid på en annen måte enn hva jeg kunne gjort tidligere.

På en av mine besøk ved Lincoln ordnet du det slik at jeg kunne besøkte St. Vincent Hospital i New York som åpent dørene for overlevende, pårørende og redningsmannskapet etter terrorangrepet 9/11. Der fikk jeg snakke med psykiatere, sykepleiere, sosionomer og NADAutøvere som hadde jobbet døgnet rundt de første ukene etter angrepet. Sykehuset hadde gitt over 40.000 NADA-behandlinger. Det var sterke historier jeg fikk høre av de som hadde nytt godt av hjelpen St. Vincent hadde bidratt med. Kunnskapen derfra tok jeg med meg og den kom Retrettens arbeid til gode 22.juli 2011. Jeg visste hvor viktig det kunne være å holde Retrettens dører åpne lørdag 23. Juli og telefonen hele døgnet frem til mandag når resten av rus og psykiatrifeltet åpnet som normal. Både i Retretten og på telefonen var det hjelpetrengende som fikk ventilere litt om sin angst. Flere med ikke etnisk norsk bakgrunn.

Du var med meg inn i Oslo fengsel i 2007 (også  2013 hvor en av de innsatte var din tolk), og var derfor opptatt av at jeg skulle få oppleve en narkotikadomsstol som var i tråd med den du var pioner for på 80-tallet, og som siden spredde seg verden over hvor alle har fått sitt nasjonale preg. Telefonen hadde gått varmt mellom Drug court i Miami og ditt kontor på Lincoln, og 2010 åpnet de rettslokalet for meg. En hel dag fikk Jan og jeg følge med i rettssalen. Vi fikk også komme inn på de ulike sentrene ute i byen hvor den domfelte fikk den hjelpen de trengte for å avtjene straffen de var idømt. Oppsummeringen du hadde med meg i etterkant over telefon er noe av det mest lærerike jeg fått være med på. Du var opptatt av menneskets rett til å bli en ansvarlig medborger og at vi måtte bruke tiden den domfelte hadde smart. Noe av dette smarte bruker vi i Retrettens kriminalomsorgsarbeid den dag i dag.

Samme år, 2010, fikk jeg være med deg i din gamle og bulkete bil rundt om  på ulike steder for rusmisbrukere og psykisk syke i New York City.   Du visste at det nærmet seg stengning av ditt elskede Lincoln Recovery Centre, som hadde vært din arbeidsplass i over 40 år og som du ledet i 37 av dem og du ville se om det fantes noen som kunne videreføre Lincolns arbeid. På ettermiddagen  tok du meg med ut på middag i Greenwich Village hvor vi fikk en fin samtale etter møtene vi hadde hatt med det du trodde kunne bli ”arvtagere” . Konklusjonen din var klar: Ingen verdige kandidater i dine øyne, fordi dem ikke så mennesket bak rusen. Det værste du visste var når du møtte på hjelpere som igjennom sine handlinger viste at de ikke hadde HÅP for den de skulle hjelpe. En krenkende atferd, mente du.

Under denne middagen fikk jeg også vite mer om din oppvekst, ditt liv som forelder og arbeidet med Lincoln Recovery Centre og utviklingen av organisasjonen NADA. Det var igjennom denne samtalen jeg forsto fokuset bak ditt arbeid mer en noen gang. Du hadde selv fått kjenne på kroppen mye av det samme rusmisbrukere og psykisk syke gjør. Også hvordan vi x-misbrukere kan bli behandlet. Dette synliggjorde gjorde du mang en gang etter 2011 for meg. Spesielt igjennom reaksjonene du fikk på konferansen i Dublin. Sjelens sår ble revet opp og bare den som hadde fått en titt inn i din fortid forsto hva du gikk igjennom.

Jeg vet ikke hvor mange ganger du har trøstet meg, gitt meg en bekreftelse på at mange av de tøffeste utfordringene  jeg opplevde i oppbyggingen av Retretten ikke skjedde bare fordi jeg var meg. Du fortalte om tilsvarende erfaringer og at dette ble utført av mennesker med gale motiv for sitt arbeid med hjelpetrengende. Med en enorm raushet delte du om alle de gale avgjørelsene du hadde tatt fordi du hadde trodd på samarbeidspartnere, medarbeidere og frivillige støttespillere og alle disse erfaringene hjalp meg til ikke å miste mitt fokus. Og da du hadde det som tøffest etter 2011 kunne jeg  trøste deg – på den måten du kunne ta i mot trøst. Jeg fikk holde deg i hånden til gråten stilnet uten å snakke noe mer om det. Av og til gråt vi sammen også.

Kjære, kjære Mike, for meg er du en umistelig læremester – selv om du nå fysisk er borte fra meg vil din kunnskap og klokskap leve for evig i mitt minne. Noe av det viktigste du lærte meg er: Du kan kun så et frø – antagelig vil du aldri se at frøet spirer for da er den hjelpetrengende ofte et helt annet sted enn du er til daglig.

Tusen, tusen takk – Hvil i fred kjære Mike – dine frø spirer over hele verden.