Fortid, nåtid og fremtid – ikke lett

Spire bak gitter i lysKlokka 04.45 (USA) ringer hjemmetelefonen her og tankene raser igjennom hode: Hvem er syke? Har noen dødd? Og mulige kandidater går som en film i mitt indre mens jeg får satt på lyset og gått fram og tatt telefonen. Stemmen i andre enden er Norsk og hun spør: Er det Rita Nilsen? Før jeg får svart sier, O’h unnskyld jeg tenkte ikke over at du er i USA, det er vel natta der…men dette er fra stevningskontoret i …

De informerte meg om at saken jeg skulle vitne i over telefon her fra USA er utsatt på ubestemt tid. Den meldingen fikk jeg allerede i går kveld fra en veldig, veldig fortvila innsatt. Aktor var syk og ingen kunne steppe inn. Saken har han ventet på i 25 måneder.

For litt over 2 år siden oppsøkte er nedtrykt ung mann meg i Retretten. Han skulle inn til soning – igjen. Han hadde noen runder med norsk rettsvesen fra før og nå skulle han inn og sone en eldre dom samtidig som han ventet på en ny sak som skulle opp. I påvente av soning og den nye saken hadde en del endret seg for han. Han hadde fått seg kjæreste og egen leilighet, så han var klar for å ta fatt på et liv uten rus og faenskap, men han måtte vente med utdanning og jobb-søking til etter soningen var over. Vi ble enig om at han skulle se etter alle muligheter til rusbehandling, utdanning og jobber fengslet kunne tilby under under soningen og at vi sammen skulle se etter alternative straffegjennomføringer når tiden for slikt var mulig.

Han har holdt sin del av avtalen så langt. Han har søkt seg inn på rusmestring, deltatt på NA-møter som holdes i fengslet og har jobbet siden han fikk sjanse. Da han har stått fast i oppgaver knyttet til programmet til rusmestringsenheten eller andre utfordringer har han ringt meg og vi har hatt mange gode konstruktive samtaler. Det er en flott kar med mange gode kvaliteter og gode verdier. Selv i rusen har han vist hva han er laget av. All kriminell aktivitet har vært knyttet til det miljøet han er en del av – noe vi som rusmisbrukere vet er en del av gamet. Hans miljø er milevis fra det vi fikk presentert i dokumentaren om Petter Uteligger. I fryktelig mange tilfeller handler det om ditt eller mitt liv, og at det er den sterkeste kommer minst skadet – eller med livet i behold – ut av oppgjørene.

Nå tikker klokka mot at han kan søke om prøveløslatelse og det er mange måneder siden han kunne hatt en permisjon. Nå som rusfri har han et sterkt ønske om å besøke sin eldre mor, hatt egentid med kjæresten uten en fengselsbetjent i nærheten og vært litt sammen med resten av familien som ikke har slått hånden av han. Men pga den nye saken, som ligger 3 år tilbake i tid, lar ingenting seg ikke gjøre. Ingen permisjon, ei heller ingen søknad om prøveløslatelse kan sendes. Livet må settes på vent enda en stund, men ingen vet hvor lenge. I et stort politidistrikt klarer de ikke å finne en som kan steppe inn for aktor. Trist at jo rikere vårt land blir, verre blir det for kanskje nasjonens mest hjelpetrengende som skaper mange problemer for seg og sine og samfunnet forøvrig. Enda tristere er det at de ofte ikke trenger så fryktelig mye for å komme inn på et helbredende spor med en gevinst for alle.

Godt at #metoo-kampanjen har satt søkelys på alkoholens innvirkning på atferd, og at det nå settes inn tiltak – iallfall i politikken – som kan forebygge uønsket atferd. Lurer på hvilke tiltak som skal settes inn for å hindre uønsket atferd av mennesker som faller utenfor samfunnet fra barneskolealder og som føler seg som en outsider og mislykket uansett hva de gjør?

Jeg ønsker regionens aktor god bedring – og som jeg sa til den innsatte i går: Keep up the good spirit.

Lyskasterne når ikke frem for alle

Lyskasterene når ikke frem til alle

For å være helt ærlig så begynner denne #metoo-kampanjen å tære på. Misforstå meg rett, jeg er veldig glad for at det blir satt fokus på seksuell trakassering og overgrep og at det nå blir ryddet opp i. Det er fint at de som har misbrukt sin stilling og posisjon blir stilt til ansvar. Det jeg reagerer på er at det kun er fremtredende politikere, samfunnstopper og såkalte kjendiser som blir skrevet om.

Selv om jeg ikke kommer unna overskriftene, så må jeg innrømme at jeg har sluttet å lese om disse sakene for lenge siden, så jeg er egentlig ikke oppdatert. Det kan hende det har kommet frem historier som har litt grovere innhold enn at noen er kyssa på i fylla, klypt i rompa eller blitt snakket til med en seksuell undertone. Jeg mener ikke at slikt ikke er krenkende, og spesielt ikke  om det utføres av en lederskikkelse og et forbilde, men jeg reagerer på hvordan og når slike episoder kommer frem og ikke minst hvilke oppmerksomhet det får.

Hva som gjør at jeg opplever at det tærer på er at jeg trekkes tilbake til min egen historie og til mange av dem jeg arbeider for i dag. Vi som har vært utsatt for seksuelle overgrep fra før skolealder, blitt tuklet med i portrom og offentlige toaletter, som sto i Stenersgata og på Østbanen hvor både politi og uteseksjonen visste hva som pågikk mot oss som var under den seksuelle lavalder, som ble utnyttet seksuelt når vi var i barneverns – og ungdomstiltak, hvor ansatte i avrusning eller rusinstitusjon har utnyttet vår sårbarhet for selv å bli tilfredsstilt seksuelt og som har måtte tåle både voldtekt og utnyttelse av sjefer fordi vi har vært uten utdanning og måtte ta til takke med det vi fikk da vi forsøkte oss som vanlige folk. Få av oss har noen gang blitt hørt om vi har forsøkt oss med varsling.

Jeg kan remse opp mange hendelser fra jeg var barn om seksuelle overgrep utført av tillitspersoner og hvor opplevelsene fremdeles sitter fast i kroppen min. Om krenkelser jeg har opplevd i senere tid som har revet opp sår jeg trodde var grodd. Episoder fra både arbeid- og privatliv hvor jeg har følt meg liten og ingen ting verd på samme måte som da kropp og sjel ble invadert. Av denne grunn kan noe av oppmerksomheten som knyttes til #metoo-kampanjen bli litt uforståelig. Eller rettere sagt, jeg blir veldig satt ut av det som nevnes som seksuell trakassering og at dette er en uakseptabel oppførsel som det reageres sterkt på i dag.

For å være helt ærlig så tror jeg ikke det blir så mye endret for mine like som vokser opp i dag. Vi vet at gjøres overgrep på mange plan og som aldri kommer til å få medias oppmerksomhet. De aller fleste som utfører seksuelle krenkelser gjøres av ”hvermannsen” ,av begge kjønn, mot barn, unge og andre hvor ”sladdergenet” ikke blir stimulert på samme måte som det blir ved at en ”kjendis” står bak. Det er ingen andre enn det sårbare mennesket som vil være tjent med at disse blir tatt og stilt til ansvar,   og de fleste som går under den kategorien, vil aldri stå frem og fortelle om det. De fleste av oss lider i stillhet eller utagerer på en måte som kun rammer oss selv og dem som står oss nær, fordi du finner mange av oss i psykiatrien, rus og kriminalomsorgen.

Som sagt selv om jeg opplever at denne kampanjen og avsløringene som kommer frem tærer på, så er jeg glad vi får en mer åpenhet om saken. Samtidig som jeg har fått med meg overskriftene som forteller om #metoo-ofre så har jeg også fått med meg dem som viser at politiske ledere står frem og forteller at de har sviktet ofrene. Det gir i alle fall signaler om at man har en trygg havn å søke til når det er utrygt og vanskelig. Jeg vet så inderlig vel hvordan det er å ikke bli tatt vare på når man trenger beskyttelse.

( bær over med skrivefeil og merkelige setninger – det har faktisk kostet litt å skrive dette i dag)

Som forkledde engler

Pillehælv

 

Den indre smerten er så stor at man er i ferd med å klikke. Legen ønsker å gi noe som kan lindre – for det er jo hans mandat. Redusere smerte og ubehag.

Alle vet at tap av en nærstående kan gi ulidelige smerter –  i en periode. Tiden vil normalt være den beste medisin – uansett smertenivå. Den sørgende finner som regel en vei hvor livet kan fortsette tilnærmet lik det var før tapet.

Den som har opplevd dype krenkelser, kan også ofte oppleve en indre smerte som kan være invalidiserende – inntil man finner ut hva som utløste den.

Mennesker som lever lagt fra sine ønsker for sitt liv, kan også rammes hardt av den udefinerte indre lidelse – inntil de kommer på sporet som leder mot det som er deres livsdrøm.

Dessverre for mange står doktorens reseptblokk i veien for de sunne og livgivende  mellommenneskelig samtaler og  tidens helende effekt.

Les: Bloggen Idag I morgen, en vandring i pillenes øyeblikks lindring til et helvete få kan forstå – trykk her