Fortid, nåtid og fremtid – ikke lett

Klokka 04.45 (USA) ringer hjemmetelefonen her og tankene raser igjennom hode: Hvem er syke? Har noen dødd? Og mulige kandidater går som en film i mitt indre mens jeg får satt på lyset og gått fram og tatt telefonen. Stemmen i andre enden er Norsk og hun spør: Er det Rita Nilsen? Før jeg får svart sier, O’h unnskyld jeg tenkte ikke over at du er i USA, det er vel natta der…men dette er fra stevningskontoret i …

De informerte meg om at saken jeg skulle vitne i over telefon her fra USA er utsatt på ubestemt tid. Den meldingen fikk jeg allerede i går kveld fra en veldig, veldig fortvila innsatt. Aktor var syk og ingen kunne steppe inn. Saken har han ventet på i 25 måneder.

For litt over 2 år siden oppsøkte er nedtrykt ung mann meg i Retretten. Han skulle inn til soning – igjen. Han hadde noen runder med norsk rettsvesen fra før og nå skulle han inn og sone en eldre dom samtidig som han ventet på en ny sak som skulle opp. I påvente av soning og den nye saken hadde en del endret seg for han. Han hadde fått seg kjæreste og egen leilighet, så han var klar for å ta fatt på et liv uten rus og faenskap, men han måtte vente med utdanning og jobb-søking til etter soningen var over. Vi ble enig om at han skulle se etter alle muligheter til rusbehandling, utdanning og jobber fengslet kunne tilby under under soningen og at vi sammen skulle se etter alternative straffegjennomføringer når tiden for slikt var mulig.

Han har holdt sin del av avtalen så langt. Han har søkt seg inn på rusmestring, deltatt på NA-møter som holdes i fengslet og har jobbet siden han fikk sjanse. Da han har stått fast i oppgaver knyttet til programmet til rusmestringsenheten eller andre utfordringer har han ringt meg og vi har hatt mange gode konstruktive samtaler. Det er en flott kar med mange gode kvaliteter og gode verdier. Selv i rusen har han vist hva han er laget av. All kriminell aktivitet har vært knyttet til det miljøet han er en del av – noe vi som rusmisbrukere vet er en del av gamet. Hans miljø er milevis fra det vi fikk presentert i dokumentaren om Petter Uteligger. I fryktelig mange tilfeller handler det om ditt eller mitt liv, og at det er den sterkeste kommer minst skadet – eller med livet i behold – ut av oppgjørene.

Nå tikker klokka mot at han kan søke om prøveløslatelse og det er mange måneder siden han kunne hatt en permisjon. Nå som rusfri har han et sterkt ønske om å besøke sin eldre mor, hatt egentid med kjæresten uten en fengselsbetjent i nærheten og vært litt sammen med resten av familien som ikke har slått hånden av han. Men pga den nye saken, som ligger 3 år tilbake i tid, lar ingenting seg ikke gjøre. Ingen permisjon, ei heller ingen søknad om prøveløslatelse kan sendes. Livet må settes på vent enda en stund, men ingen vet hvor lenge. I et stort politidistrikt klarer de ikke å finne en som kan steppe inn for aktor. Trist at jo rikere vårt land blir, verre blir det for kanskje nasjonens mest hjelpetrengende som skaper mange problemer for seg og sine og samfunnet forøvrig. Enda tristere er det at de ofte ikke trenger så fryktelig mye for å komme inn på et helbredende spor med en gevinst for alle.

Godt at #metoo-kampanjen har satt søkelys på alkoholens innvirkning på atferd, og at det nå settes inn tiltak – iallfall i politikken – som kan forebygge uønsket atferd. Lurer på hvilke tiltak som skal settes inn for å hindre uønsket atferd av mennesker som faller utenfor samfunnet fra barneskolealder og som føler seg som en outsider og mislykket uansett hva de gjør?

Jeg ønsker regionens aktor god bedring – og som jeg sa til den innsatte i går: Keep up the good spirit.