Tidlig lørdag morgen

Hva gjør jeg en tidlig lørdag morgen?

I dag hadde jeg ikke satt på vekkerklokka. Tenkte at jeg skulle sove så lenge jeg kunne. Til vanlig står den på 06.00. På hverdagene trenger jeg god tid til kaffen min. Det er alltid mye å tenke over før dagen starter.

I morges ble jeg  liggende en stund og tenke litt på noe som opptar meg før jeg sjekker hva klokka var. Vet ikke hvor lenge jeg hadde ligget våken, men må innrømme at jeg ble litt småirritert da jeg så at klokka kun var 05.33. Lucky fikk med seg at jeg var våken og spratt opp på sengekanten og varslet at hun også var klar for dagen. Noe jeg egentlig ikke var.

Lørdager er min dag  hvor jeg ikke skal lese noen mail, ikke arbeide med noe som har med mitt daglig arbeid å gjøre. Det er dagen jeg skal puste litt ut og samle meg. Denne dagen skal jeg stort sett få velge på øverste hylle over hva jeg skal pusle med. Og den benyttes helst  til ingen ting. Helst ikke gå utenfor døra en gang. Bortsett fra å gå ut med det lille hvite nøste mitt når hun varsler om at det er nødvendig. I tillegg svarer jeg på Retrettens tjenestetelefon.

Selvom jeg ikke skal gjøre praktiske ting som er jobbrelatert så er det ikke sånn at tankene tar fri. I morgens da jeg lå der og tenkte, tenkte jeg på Michel. Torsdag 22. februar 2018 var han løslatt, ferdig sona med straffen han fikk i sin siste rettsak. En dom på 7,5 års forvaring med minstetid 5 år. Jeg kjente på en vanvittig glede da jeg fikk høre at nå var han kommet til veis ende og kunne vinke farvel til kriminalomsorgen.

Men jeg tenkte ikke bare på Michel. Jeg tenke også på Robin. Gutten jeg møtte senere på kvelden den 22.februar 2018. Det var en stund siden jeg så han sist. På et ANTA-kurs. Han så ned i det øyeblikket han så meg. Som vanlig hilser ikke jeg først på noen av dem jeg arbeider for utenfor Retretten. Rett før jeg skulle passere han sa han: Hei Rita!

Jeg fikk en god klem før han fortsatte med en enetale. Det var mye han hadde på hjertet og ikke minst hvorfor han gikk ut og kjøpte seg en dose og ikke kom tilbake til kurset. I begynnelsen hadde han lagt skylda på at kurset ble for tøft, men sannheten var at han at han ikke hadde energi til opprydningsjobben etter år med tungt narkotika misbruk. Nesten 50 år med tungt misbruk, mye fengsel og stort sett uten bolig de siste 20 årene, ble for mye å ta tak i.

Tanken på disse to og deres livssituasjon fortsetter da jeg setter meg til med morgenkaffen. I huset er det fredelig. Tente på noen stearinlys siden det fremdeles var litt mørkt og tok Lucky på fanget. Det var helt stille utenfor, hverken en bil eller et menneske å høre. Plutselig begynner en fugl å kakke på vinduskarmen. Lucky farer opp og bruker en skikkelig utestemme, noe som får min indre ro til å krakelere og jeg blir brått stressa og litt forbanna. Så brutalt kan stillheten man opplever i et fengsel og i rus bli brutt ved løslatelse og rusfrihet. En smertefull støy som river i både kropp og sjel.

Da det hele hadde roet seg igjen tenkte jeg: En innsatt rusmisbruker har to fangenskap å sloss med. Ett som har en løslatelsesdato og et annet som står uten. Det som har en dato kan noen ganger hjelpe til med det som står uten om den fengselsinnsatte får en sjanse og er i stand til å gripe den. Michel satt fanget både i fengsel og rusen, men han grep mulighetene han fikk og hadde gode folk rundt seg som han valgte å stole på. Nå er han fri fra dem begge. Robin har ikke hatt den samme muligheten. Som han selv uttrykte det: Jeg har vært holdt fanga for lenge.

Robin vet som Michel og alle oss andre x-misbrukere, at jobben må gjøres av oss selv. Så langt har både Michel og jeg klart det, med heiarop og støtte fra dem på utsiden. 

Både Robin og jeg måtte ta farvel. Han hadde noe viktig han skulle, jeg skulle spise pizza og siden på show med Petter Uteligger og en gjeng nyktre x-misbrukere. I det Robin går ned til T-banen snur han seg og roper: Takk for at du gidder Rita – hold ut noen år til så kanskje  jeg kommer og har krefter til å bli nykter jeg åsså.

Hvor lenge jeg orker denne jobben vet jeg jo ikke. Det blir en dag av gangen der også som alt annet jeg holder på med av langtidsprosjekter. Uansett, i går gikk jeg og kjøpte en bok jeg skal lese i ventetiden: Den bortkomne sønn vender hjem… Jeg skal forberede meg!