Den «fortapte» kommer hjem…

Fra google

Søndag morgen. I dag har jeg bestemt med for å begynne å jobbe etter lunsj. Altså sånn ca 12.30. Siden klokka 0700 har jeg sittet og lest Henri J.M. Nouwen sin  bok hvor han tolker Rembrandts maleri Den fortaptes sønns hjemkomst. Dette er en bok som snakker til meg på flere plan. Både personlig og arbeid.

Denne uka fikk jeg en telefon fra en som kunne fortelle meg at han hadde endelig tatt mot til seg og kontaktet datter sin. En datter han følte han hadde sviktet fra hun var født pga rusing. Nå var hun blitt voksen og gitt han et barnebarn han aldri hadde sett. Datteren hadde tatt han i mot med åpne armer og hadde sagt at dette var en dag hun knapt hadde våget å drømme om. Siden han nå var blitt rusfri inviterte hun han hjem til seg slik at han kunne få bli kjent med barnebarnet og svigersønn.

Han var så forundret over at hun ikke hadde skjelt han ut og slengt på telefonrøret. Sist han så henne hadde han vært så rusa og ufin at selv som ruspåvirka var han flau over sine handlinger. Så at hun ble så glad over å høre fra han var helt uforståelig for han. Det eneste han kan komme med i dag er seg selv som rusfri og et håp om at de  skal få noen gode år sammen.

Dette ble mitt bilde på den bortkomne sønnen som vendte hjem og hvor faren ble så glad over at han levde at han stelte i stand til fest.

Så var det den eldste sønnen da. Han som hadde vært pliktoppfyllende og hjulpet faren hele tiden mens lillebroren hadde seg ute i den store verden. Han ble sur over å se gleden til faren og sto bitter  på sidelinja og så inn på gleden til de andre som festet.

Måten dette blir tolket på av Nouwen får meg til å tenke på meg selv i tidlig fase av min gjenreisning etter mange år på ruskjøret.  Jeg ble sammen med en fyr som også sa at han var rusfri,  noe som ikke var sant. Han brukte noe hele tiden, enten var det piller eller hasj og jeg ble mer og mer forbanna og bitter. Jeg var bitter fordi han kunne ruse seg og jeg måtte slite og kave for å holde meg rusfri. Sannheten var jo at jeg misunte han rusen og så på meg selv som et stakkars offer som måtte gå der edru og nykter.

Etter en runde med refleksjon kom jeg frem til at jeg også kunne jo ruse meg så mye jeg ønsket om det var det jeg ville, men jeg ville ikke ha det livet rusen kunne tilby meg. Deretter  valget jeg å  fortsette alene og mot det livet jeg ønsket meg. Jeg valgte ikke det for å være pliktoppfyllende eller flik pike, jeg valgte det fordi det var et slikt liv jeg ville ha. Jeg skulle ikke oppnå hverken heder og ære fra utenforstående, men fred og ro i kropp og sjel.

Så det jeg får ut av Nouwens tolkning av maleriet til Rembrandt, over bibelteksten ( Luk 15, 25-30) om den hjemvendte sønnen er følgende:   Lillebroren tok et selvstendig valg, innrømmet at han tok feil og vendte hjem til det livet han innerst inne ønsket seg. Hva storebroren ønsket seg ut av sitt liv vet jeg ikke, for han – slik jeg forstår det – lever et liv han ikke har valgt for seg fordi han ønsket seg det, men et liv han tror faren forventer av han og at han ikke får den respons han har forventet over å ha ofret seg som han har gjort i alle år.

Moralen her er for meg: Stå for valga dine, innrøm når du har tatt feil og gå videre…           ( I keep it simple )

4 Comments on “Den «fortapte» kommer hjem…

  1. Rita, I so agree with your interpretation of this parable. We all make mistakes in life, but must ask for forgiveness and look for a new and better path!

  2. Jeg er så enig i din tolkning, Rita. For å leve et autentisk liv, må vi velge, selv, ikke la andre velge for oss!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: