Mikael Persbrandt – et menneske

Jeg har nå lest boka om Mikael Persbrandt og har underveis vært  utrolig trist. Flere enn en gang har jeg  tenkt: Hva enkelte er villig til å gjøre mot mennesker sliter? Judas-bildet blir  utfylt og forsterket igjennom denne boka for meg.

Jeg har blitt dolket i ryggen mer enn en gang mens jeg var på kjøret, det samme etter at jeg ble rusfri. Den følelsen sitter fast i kroppen på meg og jeg glemmer den aldri.  Jeg har trodd på hva mennesker har sagt til meg og siden oppdaget at de har holdt meg for narr. Jeg har blitt  tatt når jeg har vært lengst nede – både fysisk og psykisk, eller av andre grunner ikke har  kunnet forsvare meg. Dette tror jeg nok ikke bare Persbrandt og jeg har opplevd, det er vel noe  de fleste mennesker har noe erfaring med? Og  det er som kjent vondt!

Mikael Persbrandt er også et menneske og for dem som har levd i nærheten av hans liv som misbruker vet hvordan han til tider hadde det på det sykeste. Det  gjorde vondt langt inn i benmargen da jeg leste hva han måtte gjennomgå i de tyngste fasene av misbruket. Fortvilelsen og smerten  vi kan  fornemme han har når han forteller om hva han hadde påført sine nære og kjære, skjærer i hjertet. Og til tider fikk også dette utbrettet  på forsiden i aviser og ukeblad med tabloide overskrifter i krigstyper.  Ikke bare i Sverige, men i hele norden. Hvordan han i rusen ble lokket inn i feller som ble brukt som utpressingsmidler siden. Rusvenner som solgt info og bilder til pressen for å få penger til sin egen friskemelding. Det må ha vært en ensomt hælvete  få kan forstå? Han hadde, sånn jeg ser det, ingen han med 100 % sikkerhet kunne vende seg til når sykdommen slo han ut. FYåF…’n