Tiden går og mange ting som var dominerende før har sluppet taket. Hvor ofte hørte jeg ikke: tiden er en venn. En venn som lindrer og helbreder, men det trodde jeg ikke på.
Feberen og hodepine i kombinasjon av sår hals og tørrhoste herjer i kroppen. Det var ikke helt sånn vi hadde planlagt påskeferien. Solskinnet utenfor vinduet reflekteres i sneen så lyset forsterkes enormt. Nydelig! Men kjipt å sitte inne i en varm stue med pledd, papirlommetørkler og varm ingefærte med nypresset sitron og masse honning. Drømmen hadde vært å være i skogen, ta bilder av snøsmelting og de første vårtegn. En telefon drar meg tilbake til en tid jeg nesten hadde glemt.
Jeg har få minner om våren fra jeg er liten Det eneste jeg husker jeg gledet jeg meg var at gatene skulle bli ordentlig sneløse og at solen skulle tørket asfalten slik at jeg kunne få gå med sko et et minne. Duften av syriner og lillekonvall, samlingen på Vor Frelses gravlund foran Henrik Wergeland gravstøtte på 17.mai, var også en gledens stund. Dette ga meg nemlig et varsel om at hyttesesongen med mine besteforeldrene og timer alene i skogen snart var i gang igjen.
Som sagt fikk jeg en telefon tidlig på dagen i dag som dro meg tilbake til en tid hvor vårtegnene ikke brakte noen form for glede med seg. Fra jeg var veldig liten og frem til de 40, har depresjon og angst vært min følgesvenn. Tyngst har det alltid vært om våren. Jeg elsket mørket som kom i oktober. Regnfulle dager i november var de beste. Før sneen kom og lyste opp. Det passet så perfekt til min indre stemning. Mørket ga meg en ro og jeg kunne styre styrken på innelyset ved å tenne stearinlys og bak store og trykke klær følte jeg at jeg slapp blikk jeg å føle rettet mot meg. Jeg opplevde på denne måten at jeg kunne stenge alt vondt ute. Både fysisk og psykisk.
Jeg følte meg alltid så utenfor når våren kom. Alle rundt meg var så glade. De jublet over lange lyse sommernetter som skulle fylles dans og moro. Mange reiste ut til badestrendene, ordentlige ferier med mor og far eller interrail med vennene sine. De hadde så mye å fortelle når de kom tilbake på skolen. Jeg søkte meg bort fra slike gjenforeninger med klassekamerater og bekjente om jeg var rusfri. Jo færre jeg måtte forholde meg til, jo bedre var det. Jeg kan ikke fult ut beskrive med ord hvordan jeg hadde det, men fortvilelsen av å være en outsider var vondt. En sommer jeg kan huske som en perfekt er sommeren da jeg levd bak mørke gjentrukne gardiner dagen lang. Iallfall frem til jeg var i blackout.
Noen år etter at jeg ble rusfri hadde jeg østlig medisin. Læreren min, Per Lauborg gikk igjennom alle de 5 elementene vi som akupunktører arbeide etter, og forklarte dem inngående ved bruk at bilder. Hvert element hadde navn etter årstidene: Vinter, Vår, Sommer, Sen-sommer og Høst. Da falt mange brikker på plass for meg og jeg kunne jobbe med både depresjonen og angsten på en helt annen måte enn å forsøke å flykte fra dem inn i isolasjon, selvmedisinering, klær og mørke. Vårens voldsomme energi bringer liv, mens vinterens representer død for da ligger alt i dvale. Enkelt sagt ble jeg normalisert med denne kunnskapen og jeg trengte ikke være redd det som skjedde i og rundt meg om våren. Min medfødte sensitivitet for stemninger bidro også til at jeg reagerte på årstidsskiftene, og ikke bare på det som skjer i et rom eller mellom mennesker.
Et av mine favoritt dikt som beskriver denne prosessen er: Javisst gör det ondt, av Karin Boye – hør Lena Nyman lese diktet: Trykk her
JA VISST GÖR DET ONT
Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.
Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.
Då, när det är värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glömmer att de skrämdes av det nya,
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.
Ønsker deg og alle andre som er redd for angsten og psykosene denne våren alt godt. Forhåpentligvis vil både tiden og økt kunnskap bli deres hjelp også
Har opplevd mange ganger at våren kommer med nytt overskudd. Men noen ganger er det som alt detvinteren og snøen begravet, blir synlig, stygt som vakkert. Som å krype ut av en dyne. Våren kan være smertefull også, når tragiske minner ikke vil skyves vekk mer.
Godt beskrevet Sigrid Marie